Julen på tidlig 1900-tall 

Fra "I manns minne", Oslo og Akershus,1970 

Johan Stensbye, f. 1893, Fet 

"Unger i dag vet ikke hva jul er sammenlignet med jul i min barndom",

hevder Johan Stensbye fra Fet. "Jula ble feiret i tjue dager til ende", forteller han og fortsetter: 

Festligheter 
Juleforberedelser 
Julaften 
Johan Stensbye

Festligheter 

På bondegårdene var det stort selskap alle dager fra nyttår, og det kuliminerte tjuendedag. Da møttes alle bønder i bygda etter tur hos hverandre, og det var liv og røre etter landeveien med dombjelleklang og munter skråling fra de kjørende. Det var et festlig innslag, bare det. 

Juleforberedelser 

Forberedelsene til jula var helt annerledes før.  Da var det ikke butikkene og den heslige reklamen for kostbare julepresanger som dominerte. Julepresanger forekom nok hos dem som hadde råd, men ikke i det omfang som i dag. Blant arbeidsfolk og mindre bemidlede var julepresanger en sjelden ting. Hvis en hadde råd, kjøpte en seg som regel en ting selv, for det skulle gjerne være noe nytt til jul; ellers i året var det sjelden det ble noe nytt. 

Forberedelsene begynte tidlig. Først på programmet sto hovedrengjøringen. Den tok mange dager slik som husene var da. Maling på vegger og gulv og tak var jo en luksus de fleste steder, så rengjøringen var nok et annet slit da enn nå. Det ble skrubbet med skurekost, lut og grønnsåpe over hele huset, og det tok flere dager. Men de som hadde god råd, leide hjelp til dette. I mindre bemidlede hjem hjalp de største jentungene til med dette arbeidet. 

Når rengjøringen var unnagjort, stod ølbrygging og baking for tur. Hjemmebrygd øl skulle alle ha. Annet øl var vanskelig å skaffe, så en måtte greie seg som best sjøl. Og de som kunne kunsten, brygde vel så sterkt øl som bryggeriene. Kakebakingen var før et stort kapittel sammenlignet med i dag. Det skulle være goro, fattigmann, sandkaker, sirupssnipper, smultringer og mange andre slag som jeg ikke husker navnet på, men opptil ti sorter kaker var det sikkert, foruten noen digre julekaker som man ikke får kjøpt maken til på butikken i dag. Baksten skulle i alminnelighet vare til påske, så det måtte en anselig mengde til. 

Julaften var årets travleste dag. Da måtte man opp klokka fire om morgenen og ta fatt på juleveden. Alle mannfolk drev på med dette. Det trengtes en mengde ved til alle juledagene, for ved skulle ikke hogges fra julaften til over tjuendedag. På bondegårdene var alt arbeid innstilt hele jula. Bare det aller nødvendigste ble da utført. 

Slaktingen begynte som regel i november måned, og man måtte passe på og ikke slakte på né måne, for ellers ble flesket udrøyt. Det var de som påstod at også veden ble udrøyere hvis man hogg ved på né måne. Min mor trodde fullt og fast på dette, men jeg påstod at det var noe tull. 

Det var utrolig hvor mye mat det skulle lages til jul. Syltelabber måtte alle ha, ellers var det ikke jul. Å spise syltelabber på den riktige måten var det ikke alle som klarte, for det skulle være en dram for hvert ledd i labben, og det var seksten ledd i hver syltelabb, så når en var ferdig med labben, da kjente en det godt i hodet. Men skikken var slik, og da så. 

Juletre var det aldri snakk om å kjøpe, det fant vi i skogen. Som oftest fikk vi lov av eierne å ta juletre. Var det noen eiere som nektet, så tok vi likevel. Alle hadde juletre. Pynt til treet lagde vi sjøl. Vi klipte og lagde kulørte papirkurver som vi fylte med nøtter og rosiner, ellers hengte vi på epler, appelsiner og fiken, og mor bakte særskilte kaker som skulle henges på juletreet. Vi trædde snelletråd og hyssing gjennom alle tingene, og lysene bandt vi fast med hyssing, klyper var for dyrt å bruke. Over nyttår tok juletrehøstingen til på den måten at det gikk etter tur fra det ene hjemmet til det andre, og det var ungenes største gledet på hele året. Det varte og rakk fra nyttår til over tjuendedag. Når gangen rundt treet tok slutt utpå kvelden, høstet vi juletreet. Hver fikk sin papirkurv med innhold, en appelsin og et eple, noen nøtter og så disse figurkakene som hang på treet. Da var det jubel og stas. 

Høydepunktet på julefeiringen for oss unger var juletrefesten på folkeskolen. Riktignok måtte vi ut med 25 øre i entré, men så fikk vi også der valuta for pengene. Vi ble traktert med julekake og kokt sjokolade og attpåtil en pose full av gotter. 

Julaften 

Tidlig julaftens ettermiddag skulle alle sammen bade, og det ble gjort på den måten at mor varmet opp en stor bryggepanne med kokende vann som ble slått opp i en stor avskjæring og kjølt ned til passende temperatur. Så var det å kle seg splitter naken å bade etter tur. De voksne badet til slutt, og vi brukte samme vannet alle sammen, så når den siste var ferdig, var vannet temmelig møkkete. De voksne badet bare en gang i året, så da kan man tenke seg hvordan vannet så ut. Hygienen var det nok så som så med, men det så ikke ut som noen tok skade av det. 

Når vi var ferdig med spisingen julaften, måtte ikke maten tas av bordet. Både ribbe og pølse skulle stå til om morgenen. Det skulle bestandig være så rikelig med mat at de underjordiske kunne forsyne seg i løpet av natten. Men ikke kunne jeg se at maten hadde minket noen gang. Men de gamle om det. Overtroen var så inngrodd at den ikke var til å rokke. Nissen skulle ha et grøtfat. Hvis han ikke fikk det, var det ikke måte på hvor mye ugagn han kunne gjøre. 

Julaftens morgen var det valfart til kirken, særlig av bønder. Da kom de med stasselen på hesten og med dombjelle på hesteryggen og bredslede og ulveskinnspels. Det var et yrende liv og dombjellelåt etter veien. Julebukker var et av de viktigste innslag i hele jula fra annendag til nyttår. Jul uten julebukker var ingen jul. Gamle og unge fra fire-fem-årsalderen og opptil seksti-sytti deltok, men unger og voksne hver for seg, selvfølgelig. Overalt skulle julebukker trakteres. De voksne fikk dram, somme steder både to og tre, og når runden for kvelden var slutt, var det mange julebukker som hadde vanskelig for å holde seg på bena. Det hendte ofte vi drog på langfart med hest og slede og dombjeller på hesten. Noen av oss hadde en butelje på lomma om det skulle bli langt mellom drammene. Spør om det var liv. Gutter og jenter om hverandre. Dansemusikk hadde vi selvfølgelig med, og dansen gikk over en lav sko. Særlig på bondegårdene, for der var det så store rom, og gårdfolket sjøl slengte seg med i dansen. Det er sørgelig at denne skikken er dødd ut. Personlig synes jeg jula i dag bare er en levning av hva den en gang var. Jeg blir ofte vemodig når jeg sammenligner jula før og nå. Danefestene på "lokalet" hadde også besøk av julebukker. 

Jeg husker jula 1901. Da fikk vi besøk av kjørende julebukker fra bygda Skedsmo, og disse blandet seg med en del bukker her fra Fet, så det ble et anselig følge, og plassen i stuene ble i trangeste laget. Disse bukkene fra Skedsmo hadde to trekkspill, fiolin og gitarer, og hele følget bestod av bare ungdom, gutter og jenter. Vi hadde temmelig stor stue hjemme, men den rommet knapt hele følget, så noen måtte stå utenfor hvis det skulle la seg gjøre å danse på skikkelig vis. Det skulle mye brennevin til så mange, men den tida var det ikke snakk om å kjøpe slikt på flasker. Nei, ankere eller dunker, som vi kalte det, var alminnelig juleforsyning, og det var jo litt å ta av. Men dette er nå en saga blott dessverre. Ungdommen i dag og barna nå for tida aner nok ikke hvor festlig jula var før.

Johan Stensbye om sin oppvekst

Ti år gammel begynte jeg å arbeide på sagbruk, arbeidet på sagbruket de dagene jeg ikke var på skolen - ja, det hendte sågar at jeg skoftet skolen en dag imellom og gikk på arbeidet for på den måten å få større lønning. Fikk nok litt kjeft av læreren, men det brydde vi oss ikke noe om. 

Lønna på sagbruket var 60 øre dagen for ti timers dag de to første årene. Arbeidstiden var fra kl. 6 morgen til 6 aften, og det var ikke akkurat noe puslearbeid vi hadde; en del av oss betjente noe så farlig som hvinende sirkelsagblader! Det fantes ikke noen slags rettslig beskyttelse, ingen arbeidervernlov. Men det var jo helt uvettig av voksne folk å sette guttunger på 10 -12 år for å håndtere sirkelsagblader. Men hellet fulgte oss, så jeg må si at lykken var bedre enn forstanden i den veien. 

Om sommeren gikk sagbruket to skift, altså dag og natt, og vi smågutter måtte versågod arbeide nattskift så vel som dagskift annenhver uke. Det var fra kl. 6 om kvelden til kl. 6 om morgenen. Deretter skulle vi være på skolen til kl. 8. Det hendte nok av og til at vi duppet av en stund på skolepulten, men da varte det ikke lenge før vi fikk en teve i bakhodet av læreren så vi bråvåknet. Slik artet hele mine skoletid seg i sju lange år


Oppdatert 9. desember 1999  Lokalhistorisk Ressurssenter Fet