En arbeiderfamilies boforhold og skogsarbeidernes kår

Litt om boforholdene for en arbeiderfamilie fra omkring århundreskiftet, og om skogsarbeidernes kår i 1915 - 1930 årene i Fet.

Av Henry Buraas  

Boforhold 

Ole Jensen var født 10. mars 1852 og kom opprinnelig fra en liten plass som het Skårerløkka øverst oppe Falldalen i Fet.
Han giftet seg i 1892 med Ellen Marie Huken født 6. oktober 1862. 
Huset Skårerløkka blev da flyttet lengre ned i Falldalen hvor Ola og Ellen Jensen flyttet ind sammen med Ole Jensens mor. 
Eiendommen hvor huset blev plassert, var kjøpt fra eiendommen Garder og het nå Garderløkka, i daglig tale kalt Løkka. 

Huset som var oppført av tømmer, var et lite 1. etasjes hus med et forholdsvis stort kjøkken og et lite kammers, foran indgangen var oppført et lite tilbygg, oppført med enkle bordvegger hvor det var en liten gang og et lite kott. 
I kjøkkenet var det en oppmuret grue med spjeld og ljore, som blant annet blev brukt til oppvarming av vann under slakting, ellers var det en vanlig komfyr til daglig bruk. 
Inventaret bestod av en hjemmelaget kjøkkenbenk, et stort skap til oppbevaring av kjøkkentøi og mat, kjøkkenbord, stoler og to senger. 
I kammerset var det også en seng, et bord, noen pinnestoler, en kommode med speil og pidestall, ellers var det feltsenger som blev stuet vekk efter nattens bruk. Kammerset blev oppvarmet av en liten etasjeovn. 

Det var ikke elektrisk lys og ikke innlagt vann, dette kom først omkring 1915. 

Til eiendommen hørte cirka 5 mål jord som vesentlig bestod av leirjord og hvor omtrent halvparten var en bratt skråning ned mot Hoelsevja. 
Uthusene bestod av et lite tømret fjøs bygd i forbindelse med en låvebygning som foruten forrom inneholdt hønsehus, vedskjul og et lite tilbygget grisehus. Det var ellers oppført et lite stabbur som blev brukt til oppbevaring av saltmat og mjøl. I stabburet var det avdelt et lite rom til oppbevaring av klær. 

Det blev alltid holdt ku, høns og gris og dette gav et svært godt tilskudd til husholdningen. 
For å få høiet til kua til å strekke til, blev det slått i jernbane- og veiskråninger hvor gresset ellers blev stående uhøstet. 

Arbeidsforhold 

Ole Jensen arbeidet hele sitt liv ved jernbanen, først under anleggsperioden og siden som stasjonsbetjent ved Fetsund stasjon, hvor arbeidet bestod av pakkhustjeneste, rensing av sporveksler, rensing og stell av lamper og varsellykter og ellers forefallende arbeid slik det foregikk på en stasjon den tiden. 
Hustruen Ellen Marie kom fra en plass som kaltes Huken, beliggende nedenfor riksveien mellem Løkengårdene og eiendommen Holtet i Fet. 

Ellen Marie måtte tidlig ut i arbeidslivet og var i mange år i tjeneste på gården Søstua, Råsokk i Fet, indtil hun giftet seg med Ole Jensen og flyttet til Løkka i Falldalen. 

Familien kom efterhvert til å bestå av i alt 8 personer, det var foruten Ole og Ellen Jensen og Ellens mor:

• datteren Anna Karoline, født 12. juli 1896

• sønnen Jens Johannes, født 20. januar 1898

• sønnen Karl Guttorm, født 29. september 1900

• sønnen Oskar Emauel, født 25. september 1902

• datteren Inga Kaspara, født 28. september 1904 

Ole Jensens mor døde i 1906, det blev da syv stykker igjen til å dele den beskjedne plass som var til rådighet. 
Selv om plassen var liten hersket det alltid et meget godt familieforhold, hvor alle var opptatt av å tilpasse seg forholdene slik de var. 

Efterhvert som sønnene vokste til og blev ferdig med folkeskolen måtte de ut i arbeidslivet, den eneste som fikk videre skolegang var datteren Anna som fikk gå på Amtskolen på Nerdrum. 

Skogsarbeidernes kår 

Muligheten til arbeid innen bygden på den tiden var Fetsund Lenser om sommeren og tømmerhogging om vinteren, tømmerhogsten foregikk da alltid om vinteren. 

De områder som var aktuelle for brødrene Jensen var opp imot Sørums grenser, det kunne da bli opptil en times gange fram til hogstplassen, og mange ganger var det lange strekninger å vasse i dyp snø, skier blev sjelden eller aldri brukt. 

Før fellingen begynte måtte snøen fjernes rundt stammen så treet kunne felles så nær bakken som mulig, dette var heller ikke alltid så lett. Fellingen foregikk med øks og stokkesag og disse måtte alltid holdes mest mulig skarpe for å lette arbeidet mest mulig. Efter fellingen blev treet ofte halvveis begravet i snøen og da var det å bakse seg fram for å komme til med kvistingen. Stokkene blev også barket, til dette blev det brukt en såkalt barkespade, når barken var frossen var dette et meget hardt slit. 

Kaffe blev kokt på stedet og det var viktig med en liten varme for å få tinet opp brødskivene som ofte var frosset og å få litt varme så lenge man spiste. Skogskoier av noget slag blev ikke brukt. 

Arbeidsdagen begynte tidlig, og de gikk hjemmefra før det blev lyst og var ikke hjemme igjen før efter at det var blitt mørkt. 

I løpet av dagen var votter, støvler og klær blitt våte, disse måtte tørkes før en ny dag begynte. 

Det var ofte så som så med hyggen i hjemmet når tøi skulde tørkes og mat skulde lages på den beskjedne plass som var til rådighet, men det måtte gå. 

Fortjenesten på den tiden stod ikke på noen måte i forhold til slitet, men man måtte ta det som bød seg og nøie seg med det, det var ikke noget valg. 

Først i 1929 blev nytt og større hus bygget, det blev da større plass til rådighet, og det trengtes. 

Takker være kua, hønsene og grisen, som gav godt tilskudd til levemåten, så var det aldri mangel på mat i huset. 

Skotøi var ofte ett større problem end klær, støvlene var som regel av lær med plugget såle, og i søle- og slapseføre gikk det alltid hardt ut over skotøiet, det hørte med til pliktene at støvlene skulde smøres, til dette blev det ofte brukt en blanding av tjære og talg som blev kokt sammen, ellers var Ola Jensen flink til å reparere skotøiet. Når han satt og plugget såler på støvler og sko sang han alltid til arbeidet, og dette er mange av de små ting man husker, han var alltid glad når han kunne få reparert på noget så det kunde brukes om igjen. 

Det hendte ofte i 1920-1930 årene at det var farende folk langs veiene. Det var ofte uforskyldt ledighet som tvang folk ut for å søke efter arbeid. De blev aldri nektet husly når de bad om det, selv om plassen var aldri så liten, de fikk enten ligge på en flatseng eller om sommeren på låven. De blev heller aldri nektet et måltid mat . 

Det sier seg selv at det under slike forhold måtte bli et meget stort arbeidspress på husmoren. Hun måtte grytidlig opp om morgenen for å ta seg av tøi som skulde repareres, ruste ut matsekk til de som skulde på arbeid og siden stelle dyr og hus. 

Om sommeren når karene arbeidet ved Lensene var alt mye lettere. 

Skal man driste seg til en sammenligning mellem dagens arbeid i hjemmene i forhold til det de gamle gjorde, som jeg har beskrevet ovenfor, så må det medgis at de gamle gjorde en innsats som det bør stå den aller største respekt av. 
Det er min hustru Inga Buraas, født Jensen, sin familie jeg skriver om. 

Jeg har selv gjennem mange år kunnet konstatere riktigheten av denne beskrivelse. 

10. november 1979