Innsendt av Grete Borud
Her kommer noen småhistorier, det var far, Einar Foss, som fortalte dette:
På 1850 tallet bodde det ei legdekjerring i Gansdalen. Hun ble kalt Klassesiri, og gikk fra gård til gård og bodde en kort tid på hvert sted.
En mørk høstkveld kom Klassesiri til Foss. Hun kom inn i stua
og hilste, men mor Foss sa: "Vi har nok ikke noen plass til deg nå,
Siri!" Hvorpå Siri svarte raskt: "Takk, takk, så
setter jeg påsan min her, jeg." Og det gjorde hun, satte påsan
ved peisen og slo seg til.
Etter det ble det et ordtak i Gansdalen når noen tok seg til rette:
"Takk, takk. så setter jeg påsan min her."
På Foss hadde de hvert år en skredder og en skomaker som kom og sydde klær og sko til alle i familien. De bodde der en tid til alle hadde fått det de skulle. Nå hadde det seg slik at disse to kara ikke var helt gode venner. Det hadde småguttene oppdaget, og de diktet en "smedevise" som de stilte seg opp og sang utenfor huset der håndverkerne holdt til:
Skredderen tok skomakeren og puttan i en sekk kola, kola, koliolioliei
så bar det avsted til møllerens bekk
kola, kola, kolei
Å kjære min skredder - hvor bærer det hen?
kolia, kola , kolioliolei
Nå bærer det avsted til møllerens bekk
kolia, kola, kolei
Før sangen var ferdig, kom både skredderen og skomakeren farende ut av huset med hver sin reim i hånda, og guttene sprang for livet ned til elva, fra seg av latter. Moro var det!
Mor sang en vise for oss om en stakkars gutt som måtte arbeide for føa:
Stakkars liten vognmannsgutt,
seint og tidlig må han ut.
Ut på torvet er hans post-
sild og velling er hans kost.
Ra, ra, ra, ra,ra, ra, ra, ra,
ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra!
Mor til gutten sa som så:
Sild og velling skal du få.
Velling ut av risengryn -
hav-av-av-av-havregryn!
Ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra,
ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra!
Dette var litt, jeg kan jo melodiene til sangene, men det får vi ta
siden.
Hilsen fra Grete