Død og dødsvarsel

I forbindelse med død var det mange tradisjoner og mye overtro.

Gammel overtro om dødsvarsel: Var en i begravelse og skålte med noen og glasset ble knust, skulle en snart dø (en var feig.)

Opptegnelse fra Fet om hvordan en tenkte seg det var da sjelen forlot kroppen: " Naar en dør, og man ser paa Vinduet i det Værelse, hvori den døde ligger, saa ser man, medens den døende holder paa at oppgive Aanden, enten en hvid Engel eller en rød Haand udenfor Vinduet. I første tilfælde er den døde salig, i andet ikke" (Storakers saml.).

Det var forskjellige ting en måtte passe seg for i livet, fordi det kunne bli årsaker til en pinefull død. Det kunne gjelde hverdagslige ting:

Så lenge en skitten gryte står uten vann, så lenge skal mannen din ligge målløs.
Drikk aldri av kjeletuten; da måtte en først drikke av den før en kunne dø.

Den døende måtte ikke ligge på hønsefjær; for da hadde man vondt for å slokne. Opptengnelse fra Fet: "Man bør ikke have Fjær af Høns eller Rovfugle i Sengeklæder, da man ikke kan dø derpaa, hvorfor man i saadanne Tilfælder har maattet bytte om Sengeklæder; især er Fjærene af Skjæren slem, da den er skapt av Fanden" (Storakers saml).

De trodde at hvis en hadde ligget lenge og "trekt" og ikke fått "slokne", kunne en få hjelp til å dø når det ble skiftet dyne, pute og andre sengeklær.

På den døde ble det straks sørget for at øynene ble lukket igjen. Blanke ting ble straks tildekte. Spesielt gjaldt dette speil som enten måtte fjernes eller pakkes inn i svart eller hvitt klede. Det vanlige var å pakke inn speilet. Til å forsikre seg mot skinndøde, brukte de noen steder å sette fint dun foran nesa på liket for å se om dunet rørte på seg. De brukte også å sette speil foran ansiktet på den døde for å se om det ble dugg på speilet.

Opptegnelse i Fet: "Då hos bestemor døydde, stansa dei den gamle langklokka og ho sto til vi kom att frå kyrkja; likeso vart storspeglen dekt til med eit kvitt, fint linty, men dette var burte da vi kom att frå kyrkja".

Den beste plassen på kirkegården var å ligge ved siden av kirken. I gamle dager hadde man motvilje mot å ligge på nordsiden av kirken. For selvmordere og mordere gjaldt spesielle regler. Selvmordere skulle ikke bæres inn gjennom porten, men løftes over muren og gravlegges på nordsiden uten klokkeringing.

Fra Fet er det opplyst om hvordan linfrøet kunne være til vern mot de døde: "Dersom en død "gaar igjen", og det for dennes Skyld er uroligt i Huset, skal man strø Linfrø omkring Husenes Vægge, saa tabes Magten til at gaa igjen" (Storakers saml.).

Kilde: Norske bygder III Romerike I-II, Nils Lid, Hans Aall m.fl.