Fra artikkel i Akershus Arbeiderblad 13. juni 1967
| Mennesker og dyr omkom |
| Kald og snørik vinter |
| Skadenes omfang |
| Høye vannstander |
Det er 178 år siden den største flomkatastrofe i Glommavassdraget, "Storofsen", feide med seg 61 mennesker og tusener av dyr, og anrettet materiell skade for hundretusener riksdaler. - Vannstanden i Mjøsa steg 9 meter over normalen, i Øyeren 13 meter, og i nedre Glomma 17 meter!
Glomma er kjempen blant våre elver: Dens nedslagsdistrikt er på 41.823 kv.km. - en åttendedel av hele landets overflate. Heri er medregnet Vorma.
I Glommas store nedslagsdistrikt er naturforholdene meget forskjellige, og dette gjør at snøsmeltingen vanligvis foregår gjennom et lengere tidsrom.
På denne måten får vannet tid til å renne vekk hvert år og dette gjør at flommene i almindelighet ikke blir så store at de gjør skade.
Men i 1771, 1772 og 1773 kom det tre store skadeflommer etter hverandre, som anrettet ødeleggelser i Østerdalen, Solør og Odalen, og ikke mange år etter, allerede i 1789, hjemsøktes man av den største flom som noen gang har vært i Glomma-vassdraget. Det var den beryktede "Ofsen", en fjellflom som herjet alle de egne hvis elver har sine utspring på Filefjell i Jotunheimen og Dovre. Denne flom er bevart i folkeoverleveringen og omtalt med gru av de senere generasjoner. "Ofsen" er nemlig den største naturkatastrofe som har overgått vårt land i historisk tid.
Vinteren 1788-89 var usedvanlig kold med mye snø, særlig i høifjellet. Våren kom imidlertid tidlig. Midt i mai begynte østavinden, fulgt av sterke regnbyger. Allerede i slutten av mai, den almindelige flomtid i Glommaområdet, gikk elvene over sine bredder og gjorde skade. Regnværet fortsatte, og temperaturen steg. Snøsmeltingen i fjellet begynte før flommen fra lavlandet var over. Flommen som sedvanemessig pleier å avta fra begynnelsen av juni, steg stadig. Regnet vedvarte, og i hele juni måned hadde man en kvelende hete med kvalm og trykkende luft, så det var en plage å arbeide. Fra begynnelsen av juli var himmelen dekket av sorte, tunge skymasser. Tordenen slo alt i ett, og regnet formelig fosset ned. Det skyllregnet i 14 dager i trekk uten opphold. Uværet nådde sitt høydepunkt omkring 21. juli, men da brøt også ulykken løs for alvor. Varmebølgen og det vedvarende skyllregn hadde ikke bare smeltet vinterens snø og is, men tæret hårdt på breisen. Små fjellbekker svulmet opp, gikk over sine bredder og grov seg nye bekker. Når så bekken kom veltende nedover fjellet som en veldig foss, tok den jorden med seg og det gikk jordskred på jordskred på begge sider av dalen.
Det var disse jordskred som forårsaket ulykkene. De kom så plutselig at folk ikke kunne komme seg vekk, og de tok hus, broer, veier og alt med seg på sin rasende ferd mot elven i dalbunnen.
Gudbrandsdalen led mest av "Ofsen". I hele dalen ble det drept 61 mennesker og 899 dyr. 3034 hus ble tatt av flommen og jordskredene og fullstendig ødelagt, mens 735 ble mer eller mindre skadet. 9915 mål eng ble helt ødelagt og 4120 mål mer eller mindre skadet.
I hele Oppland fylke - herunder Gudbrandsdalen - ble skaden takstert til 268.000 riksdaler. Taksten ble foretatt - ikke fordi staten ville tre støttende til å bære noe av skaden, men fordi flere av gårdene var så ødelagt at jordskylden måtte settes betydelig ned.
Ved disse takseringer ble 600 gårdeiere i Gudbrandsdalen gitt skattefrihet i flere år for å kunne overvinne sine store tap.
Østerdalen var det distrikt i Hedmark som led mest av "Ofsen". 219 gårder og hus ble her så ødelagt at de kom under taksering. 4697 dyr ble drept av flommen. Kadaverne av de druknede dyr ble av elvene skylt opp på land ned gjennom bygdene, og befolkningen hadde utover sommeren og høsten mye arbeid med å få dem gravd ned, så de ikke ble liggende der og forpeste luften og bli forårsaket av epidemier.
Mange av de gårdbrukere i Østerdalen som mistet sine eiendommer flyttet i 1791 til Målselvadalen og Bardudalen i Tromsø fylke, hvor de fikk hjelp å til kolonisere disse.
Tradisjonen i Solør forteller at man ofte kunne se hele fjøs komme seilende med flommen. Det hendte at den ene veggen var slått inn så man kunne se døde og halvdøde kuer hengende i sine halsbånd lenket til fjøsveggen. De dyr som gikk ute på beite, samlet seg på de høyeste steder, hvor de følte seg sikre. Men vannet steg og steg, det åt seg sakte oppover skråningen, og snart stod dyrene atter i vann. Det ble å legge på svøm igjen mellom vrakgods av hus og broer og trær som var tatt opp med roten.
Selvsagt forsøkte folk så godt råd var å redde sine dyr, og selv om flommen kom ganske raskt på dem, hadde de dog noen tid på seg. Men ingen kunne ane at flommen skulle bli så uhyre stor, og så bragte de sine dyr til slekt og venner som bodde litt høyere, eller de drog dyrene inn på låven hvor de mente den var i sikkerhet. Men flommen kom også dit, og da var det for sent å forsøke å redde dyrene.
Til sammen ble det Solør, Vinger og Odalen bortført eller drept av flommen i alt 1238 kreaturer.
I Hedmark fylke ble skaden anslått til om lag 150.000 riksdaler.
Når man tar hensyn til den store verdi pengene hadde den gang og hvor lavt jordeiendommene, husene og kreaturene verdsettes, kan man forstå hvor uhyre meget som måtte være ødelagt når takstene kunne komme opp i så store beløp. Enda er det intet hensyn tatt til all den skogen som ble ødelagt. Da skogsdriften opp i landet den gang ikke var begynt, anså man skogen nærmest som verdiløs.
Også Akershus fylke fikk føle "Ofsen". Mjøsas vannstand steg 9 meter over det normale og disse veldige vannmasser veltet seg gjennom Vorma og laget oversvømmelser på sin vei gjennom Eidsvoll og Nes. Glomma opptar her Vorma og ble rent gigantisk. Storelven, som før var veldig og som hadde skapt så mye ødeleggelser i Østerdalen, Solør og Odalen, ble nå så jettestor et det er umulig for oss nålevende å forstå det. De enorme vannmasser stormet gjennom Nes, Sørum og Blaker spredene skrekk og ødeleggelser på sin vei. Øyeren med sine 88 kvadratkilometers flate var snart fylt. Og avløpet i nedre Glomma kunne ikke svelge de svære vannmasser. Vannet steg til den uhyre høyde 17 meter over laveste vannstand.
Øyerens lengde er omkring 34 kilometer, men i denne svære flom økte den med 20 kilometer, idet vannet fra innsjøen gjennom Nitelva trengte oppover helt til Rotnes i Nittedal. Hele det nåværende Lillestrøm og Kjeller flyplass lå på bunnen av sjøen.
Det var stor skade på eiendommene i Eidsvoll, Nes, Nittedal, Skedsmo og Fet, og mange veier og bruer ble ødelagt.
"Ofsen" forårsaket også stor skade på fiskebestanden. Vannet var så grumset at fisken ble syk og uspiselig, og det gikk flere år før vannet igjen ble så klart at fisken trivdes.
Fra Øyeren fortsatte "Ofsen" sitt ville jag mot havet. Også Østfold fikk flommen å føle, om enn ikke i den utstrekning som de andre fylker.
I beretningene fra den voldsomme regnperiode som satte ødeleggelsene i gang i 1789 finner vi denne som gir et godt bilde av nedbørsmengden:
"På gården Vollans i Romsdal sto en tønne som regnet full på tre døgn. Tønnen hadde en overflate på 1450 kvadratcentimeter, og ruminnholdet var 132 liter".
Når denne tønne kunne regne full på tre døgn forutsetter det en regnhøyde på 320 millimeter. Den største observerte døgnnedbør målt av meteorloger i Norge skal være 198 mm. Målingen er tatt på Solheim 23.november 1906.
I 1827 kom den største flom etter "Ofsen". Vannstanden i Øyeren
var da på det høyeste 12 meter over laveste vannstand. Også
i 1860, 1910,1916, 1927, i fjor var det storflom i Glommavassdraget.
A.R.