Forfatteren

"Fetvisa" som den blir kalt i bygda, er skrevet ned i Kallsboken for Fet og Rælingen av prost Bendix Christian Blom, som var sogneprest i Fet fra 1906-1919. Blom fikk avskriften av den fungerende prost i Nedre Romerike, sogneprest i Skedsmo, Otto Ottesen.

Bygdetradisjonen i Fet legger ut som forfatter til visen magister Peder Hjort, som var sogneprest i Fet fra 1734-1738. Hjort var født i landsbyen Stenstrup på Fyen. I 1721 dro han til Norge som huslærer i Kristiansand S.

Han ble i 1725 rektor ved Kristiansands Katedralskole. Hjort har ikke hatt noen god tid der. Det kan være denne tid han sikter til når han i vers III sier: "De Aar vare ni, Som Jacobs ret sure og semme". Og strofen: "Før Hevnen sig der skulde vise" er det vel ikke usannsynlig å tenke seg som myntet på den store brannen i Kristiansand i 1734.

I 1733 ble Hjort sogneprest i Fet. I 1737 ble han sogneprest i Ullensaker i Øvre Romerike prosti, der han døde 15. juni 1765 og ble begravet ved Hovin kirke. Enda kallet i Ullensaker var økonomisk langt bedre og større enn i Fet, lengtet han tilbake til Fet, som han ofte besøkte. I 1745 avga Hjort en beretning om sitt embetsdistrikt, Ullensaker. Den ånder ikke av noen begeistring for Ullensaker slik som hans hyllest til Fet; men den vitner om god iakttagelsesevne. Men heller ikke sogneprest Peder Blegrafs svar på de 43 poster gir et så lystig bilde av forholdene i Fet som Hjorts dikt.

Fetvisa og bygdetradisjonen

Fetvisa kan synges på tonen "Seterjentenes søndag" av Ole Bull.

Visa er trykket i bladet "Romerike" 1922 nr. 19 og 25 og i "Akershus" 1903 nr. 132. Opptrykket i "Romerike" er tatt fra Kallsboka. Stykket i "Akershus" har overskriften: "Fet for hundrede Aar siden" og selve visa har overskriften "Fets Yndigheder".

Det er flere trykkfeil i gjengivelsen i "Akershus". Versene III og IV har byttet plass, vers X mangler også vers I og II avviker en del fra Kallsboka:

I.

Nu taer jeg min Pen, Og setter mig hen
For tiden en stund at fordrive.
I Tanker man kan med Guds Aands Bistand,
sit sind en Forfriskelse give.
Hvad har du nu Lyst at beskrive?
Løft Tankerne op til Himmelens Top.
Lad Himlen dit Alting kun vide.
II.
Jeg tenker mig om i Aarene som
Gud har ladet for mig henrinde.
Guds Forsyn mig tog paa Armen og drog
Fra første jeg da kom til Live.
Fra første jeg randt min Føde jeg fandt,
Guds Fingre mig førte og ledte.
Jeg skrøbelig Barn, Faldt tidt udi skarn,
Men Gud mig paa Veien forberedte.

I vers 3 = IV, linje 7, har Akershus-gjengivelsen "Fristed", Kallsboka "Frelsessted"; vers XI, linje 7 "Bo", mens Kallsboka har "Loe"; vers XIV, linje 6, "Lauer og Ruskler" mot "Løver og Ruster" i Kallsboken. "Lauer og Ruskler" i Akershus-gjengivelsen gir mening og stemmer med bygdemålet i Enebakk og Rælingen. "Ruskle" = fisken acerina cernua. Ferskvannsbiolog dr. philos. Hartvig Huitfeldt - Kaas tror at ruster muligens er en skrive- eller trykkfeil for rusklehork. Denne lille åbborfisk blir nå i Fet kalt ryssull, ryssill eller rysskule.

Visen skal også ha funnes i gamle håndskrevne visebøker, og ble sunget i selskaper helt til 1870-årene. Dvs. så lenge fetsokningene enda dyrket den tradisjonelle kakseselskapelighet med store lag etter de gamle nesten rituelle former. Høydepunktet i gildene skal ha vært når musikken, fele, klanett (klarinett) og håbøje (obo) satte inn med Fetvisen.

Lærer Kr. Kvaal i Åkre krets i Fet husker at han har skrevet av visen i 1880-årene etter viseboken til gamle bruksfullmektig Otto Løchen i Lillestrøm. Men avskriften er kommet bort og viseboken som inneholdt flere viser på bygdemål også. Kvaal mener at prost Peder Egede som var sogneprest i Fet fra 1760-1780 kan mistenkes for forfatterskapet til visfn. Ifølge et notat i Fet Kallsbok av prost Blom, så slutter biskop Anton Christian Bang seg helt til den oppfatning at folkesagnet har rett når det tilskriver Hjort forfatterskapet. De faktiske holdepunkter i livsskildringene stemmer da også best på Hjort. De nokså generelle opplysninger om dikterens livsbane må presses en del for å passe på Egede. Det er ikke utenkelig at Hjort har skrevet visen etter at han kom til Ullensaker. Sammenlign versene XXIX-XXXI.

Fet i Hjorts tid.

Visen taler for seg selv om dikterens kjærlighet til bygda. Dikteren er selv oppmerksom på at det nok kunne være mer å fortelle om Fet; jfr. vers XXVIII. Versene VIII-XXI er viet skildringen av det vakre og særmerkede landskap som det ses fra prestegården. De årlige oversvømmelsene i Øyeren er ennå av betydning for slåttebruket på de mange tusen mål "øiland" som også i våre dager delvis ligger i sameie. De styres etter gamle bonderettsvedtekter. Gårdene eier med ideelle andeler hver sine "øideler", som oppsitterne får bruksretten til hvert år i omgang etter at "grannestemne" og oppmåling er holdt ute på øyene. Storren fra øyene er et utmerket fôr, og denne slått gjør at selv de mindre gårdene i Fet og Rælingen som har "øierdel" kan vinterfø en forholdsvis stor bøling. "På feta" sies det om det grønne strandbeitet langs Øyeren. Versene XII-XVI gir et innblikk i den betydning ferskvannsfiskeriet hadde i eldre tider for Romerike. Enkelte gårder betalte sine offentlige avgifter i fisk. Saltvannsfisken og de moderne samferdsselsmidler har gjort den lokale fiskerikultur med "fiskebrynner" og karussdammer, jfr. vers XV og XVI, til en sjeldenhet. Hjort regner bare opp en brøkdel av alle de fiskemåter som har vært i bruk, hverken "katise", "vad" eller "line" blir nevnt f.eks.

Vers XVI har en lovsang til lagen = lakan, lota lota, som viser hvor nøye Hjort har levd seg inn i bygdens matkultur.

Skildringen av jakten, vers XXII-XXV, er mer snau. Den spilljakt som er nevnt i vers XXIV har nok vært en herremannssport. Et bøsseskott har kostet for mye til at en bondejeger ville spandert det på en tiur. Den ble gjerne fanget i "fuglestokk". Og selv i de mer fremskredne Romeriksbygder har geværet neppe vært allemannseie på Hjorts tid. "Bågå" og pil har vel heller ikke vært helt lagt bort som jaktredskaper da Hjort bodde i Fet. Det kan være litt underlig at Hjort slett ikke nevner rovdyrfangsten. De mange jaktmåter og redskaper som ble brukt her måtte fristet en dikter til noen strofer. Men det passet seg vel ikke å nevne rovdyrene i den idylliske skildringen som Hjort gir av Fet. Hjort nevner heller ikke elgjakten.

De siste strofene i vers XXIV forteller at den nå så attrådde jakt på svømme- og vadefugl på øyene i Fet den gang og var kjent.

Vers XXVI gir et lite bilde av den betydning vinteren hadde for samferdselen i Opplandsbygdene.

Vers XXVII viser trelasttransport på vinterføre og i vers XVIII har Hjort skildret tømmertransporten som den gikk for seg på Øyeren før dampskipene ("hjulbåta") kom.

Utdrag fra Lagdommer Helge Refsums kommentarer i En gammel bygdebeskrivelse på vers om Fet Prestegjeld (fra 1740-årene)


Updated 15 September 1997 - by The Viking Network