Niels Lembach, haldenseren som revolusjonerte jordbruket i Fet, gav bort eiendommer til fattige husmanns- og bondesønner og  gav påskjønnelser til driftige jordbrukere.  En støtte av ham er reist i Danmark

Sorenskriveren på Hov som for over 250 år siden personlig var et "Selskapet for Norges Vel" i miniatyr 

Artikkel fra Fet Menighetsblad, nr. 9 -1979, av Kåre Nordby 

I 1777 utkom i København en bok av Ove Malling, "Store og gode handlinger av danske og norske". I denne bok omtales sorenskriver til Nedre Romerike, Niels Lembach, som en framtredende representant for de embetsmenn som i særlig grad arbeidet for jordbrukets fremme i vårt land. Han var langt forut for sin tid, for den fysiokratiske bevegelse av de kulturstrømninger som gjorde seg gjeldende i det 18. århundre, først gjorde seg merkbart gjeldende i vårt land i slutten av århundre. 

Niels Lembach var født i Halden i 1693 som nr. 9 av 10 barn. Han ble student ved Københavns universitet i 1712, og som nybakt jurist ansattes han i 1717 som sekretær hos biskop Bartholomeus Deichman, grunnleggeren av Deichmanske bibliotek i Oslo. På Deichmans anbefaling fikk han i 1730 Nedre Romerike Sorenskriverembete og innehadde dette i 20 år. Som sorenskriver skulle Lembach bo på landet, og han kjøpte derfor eiendommen Hof (Hov ) i Fet. Jordbruket var på den tid meget forsømt på Nedre Romerike. Bøndene drev med leiekjøring av planker og bord fra de mange oppgangssager og inn til Christiania (Oslo), i Fet fra Østanes, Gan og Varåa. Det ble ikke tid til skikkelig drift av garden, og utbyttet av den vannsjuke jorda var vel også så som så. 

Inn i dette miljø kommer så den initiativrike, energiske og kapitalsterke sorenskriver. Han drev fra første stund av et eksemplarisk og rasjonelt jordbruk etter de mest moderne prinsipper på den tid. Grøfting, som nærmest var ukjent på den tid, satte han i gang i stor stil. Jeg har spekulert på hva slags materiale som ble brukt på denne tid i grøftene. Etter mitt skjønn måtte det være steinsetting (stein har vi alltid nok av) og ospestrangler som ikke så fort går i oppløsning. Jeg har selv vært med min far og lagt grøfter med ospestrangler for en ca. 60 år siden. Det var vel eksemplets makt at Lembach ført og fremst kom til å øve innflytelse. Bøndene så snart at de forbedringer Lembach gjennomførte i gårdsdrifta, ga økonomiske resultater, og de begynte å etterligne ham. Det gledet nok Lembach mye å se den økende interesse for jordbruket innen bygda, og han satte nå i gang et praktisk opplærings- og hjelpearbeid for å gi interessen mer næring. Ordet "Voksenopplæring" er således ikke noe nytt, bare at det i vår tid slår ut på så mange områder. 

Som før nevnt var han en kapital sterk mann, gift i 1732 med Maren Bendeke, datter av den rike kjøpmann Calus Bendeke i Oslo, og ekteskapet var barnløst. Lembach hadde derfor anledning til å bruke betydelige summer av sin formue til almennyttig virksomhet. Han kjøpte opp etter hvert flere garder eller deler av garder og drev dem opp til den mangedobbelte ytelse for senere å stykke opp gardene og gi dem som gave til driftige bondesønner og husmannsønner. I Fet eide han foruten Hov halvparten i Østre Bianes (Bjanes) og Nedre Garder. 

Han utlånte eller ga bort store mengder av såkorn, spesielt skal nevnes at han i 1748 stilte til disposisjon for bønder i Høland 160 tønner såkorn. Året før hadde han kjøpt en stor, men slett drevet eiendom i Høland. På denne nedla han et stort arbeid og underholdt årlig noen av soknets fattige familier for å lære dem opp i jordbruk. Da garden var drevet opp så den ga mangedobbelt avkastning, skjenket han den til en fattig bondegutt og ga han til like 2000 riksdaler i startkapital. 

Til en av sine veltjente gardsarbeidere skjenket han fjerdeparten av en større gard som var i utmerket stand. De gardene han eide i Fet, ønsket han mens han levde, skulle overtas og drives av folk som hadde lyst og anlegg for jordbruk. Mens han levde, skulle de betale an viss årlig avgift, men etter hand død, skulle eiendommen uten ytterligere betaling tilfalle vedkommende eller han arvinger. 

Et meget interessant kapittel i Lembachs arbeid til jordbrukets fremme er hans påskjønnelse av fortjente jordbrukere. De hederstegn i sølv som Lembach personlig utdelte, er visstnok det første hederstegn i sitt slag i Norge. Det var en firkantet sølvplate med en inngravert plog stående oppreist i jorda med årstallet 1750 over på den ene side, og inskripsjonen "For den flittige bonde" på den andre siden. Ved utdelingen av hederstegnet fulgte et anerkjennende brev samt sanger av ham selv "til bondestandens berømmelse og oppmuntring". 

En av de gardbrukere som mottok Lembachs hederstegn, var Morten Knudsen på Enger i Fet. Brevet som fulgte med og sangen er bevart. Det heter bl.a. i sangen: 

"Forundre ikke på
En del så høit opstiger
Ved lykkens gunst og smiger.
Den ære blandet er
Så ofte med besvær.
Driv ærlig din håndtering
Gud sørger for din næring.
Udi dit ansigts sved
Er føden dig bered.
Hvo dyrker jorden trolig
Velsignet ser sin bolig.
Lyksalig bondeman
Som sligt paaskjønne kan".
 

Hvor mange jordbrukere som ble hedret av Lembach på denne måte, vites ikke, men det skulle være interessant å vite om noen skulle være i besittelse av et eksemplar. 

Dette med plogen på første side av Lembachs hederstegn, får meg til å tenke på lua landbruksskoleelever i sin tid bar, eller var det kanskje først da de var ferdige agronomer. Denne lua hadde også et emblem med en plog foran. Er det noen forbindelse her til Lembachs hederstegn? 

Eller er det jo så at arden og dens videreføring av plogen har vært og vil være symbolet på kultur og jorddyrking. 

I dag driver vi "rottekrig" og "barkebillekrig" både med feller og kjemikalier. Lembach ga pengepremier til felling av rovdyr og andre skadedyr, først og fremt til bekjempelsen mot rotter og mus. Fra sin høye posisjon i Egypts templer som gudinnen Bast's hellige dyr, hadde kattene enda ikke gjort sitt inntog over hele landet. 

Lembach viste også stor rundhåndhet når det gjaldt å understøtte husflid og hjemmearbeid. Dyktige håndverkere og smeder som kunne lage trearbeider, ploger og andre gardsredskapet, fant i ham en villig kunde, akkurat som når det gjaldt kvinnenes selvlagede tøyer i ull og lin. 

Det står om ham at "dovne mennesker" og "løsgjengere"banket forgjeves på hans dør om hjelp. Jeg vet ikke om vi i dette skal ane en viss hardhet i hans vesen. Det var de veltilpassede han gjerne ville hjelpe, de som falt utenfor, hadde han ingen sans for. 

Lembach solgte Hof (Hov) i Fet i 1748 og flyttet til Høland. Her døde han i 1750, 57 år gammel. 

I Norge er der ikke reist noe minnesmerke over Niels Lembach, men i Jægerpris slottshage står en minnestøtte over ham i norsk marmor. Det er arveprins Fredrik, kong Christian VII's bror som satte denne minnestøtten over den norske framskrittsvennlige sorenskriver på sin eiendom. Nåværende eiere av Hov gård, Johan og Solveig Tveter har selv vært i Jægerpris slottshage og sett støtten over sin forgjenger på gården for 250 år siden. 

Mange dikt er skrevet til Niels Lembachs pris både av Johan Rein og Jens Zetlitz, men mest kjent er det av Edvard Storm medtatt i hans samlede dikt som utkom i 1785: 

Niels Lembach var en hædersmand i Norge,
sit lands velgjører, lærer, ven som for sit navn behøved ei at borge
et sted i rangforordningen.
Han glimre ei ved høitidsglans
og ei ved krigens lauvbærkrans.
Han minde skal velsignet staae
saalænge ploug og harv han gaae.
 

Edvard Storms vise er på 10 vers og alle versene slutter med linjene: 

Hans minde skal velsignet staae
saalænge ploug og harv kan gaae.



Oppdatert 13. oktober 1998  Lokalhistorisk Ressurssenter Fet