Vikingetidens langhus var bygget av stolper som stod etter hverandre i rekke rett opp og ned.
I løpet av vikingtiden kom en ny byggeskikk til landet - lafting. Det er sannsynlig at på 1100-tallet var lafteteknikken blitt kjent i Fet og de første laftede hus bygget.
![]() |
![]() |
| Laftet hus. | |
|---|---|
Lafteteknikken var kjent i Norge i vikingtiden. Det eldste sikre spor etter lafting finner vi i gravkammeret på Gokstadskipet fra omkring 900. I Trondheim er det gravd ut rester etter flere laftehus fra år 1050-1100, og det tyder på at byggeteknikken ikke var helt ny. Teknikken dominerte i den østlige delen av Norge fordi her vokste det lange og rette gran- og furutrær som egnet seg godt til dette formålet. I denne delen av landet var laftingen enerådende fra 1100-tallet.
I den russiske byen Novgorod er det funnet 500 laftehus fra omkring 950. Teknikken spredte seg fra Russland, og på 1100-tallet ble lafting den dominerende byggeteknikken i Norden (utenom Danmark), Polen, Russland og Baltikum.
Det er funnet rester etter laftehus i Tyskland og Sveits fra ca. år
1000 f.Kr., men teknikken var ikke særlig utviklet.
I Finland, Polen og Russland er det gjort funn av laftehus mellom 400 og
800 e. Kr, og Japan har bevart hus som er laftet omkring 750.