Foredrag ved 10. medlemsmøte:
Föreningen Nordiska Pappershistoriker, under sammenkomst 14. juni 1987
i Stiftelsen Norsk Pressemuseum, som også oppbevarer bakgrunnsmaterialet.
Mangfoldiggjort til biblioteker og presseforskere.
Oslo 1987
I
Etter 7. juni 1905 stod de ledende stater i Europa, unntatt det keiserlige Tyskland, på norsk side i unionskonflikten, er det enkelte som tror. Det er noe i dette, men langtfra hele sannheten. Tsar-Russland hadde riktignok intet imot to stater på halvøya, det betydde et svakere Skandinavia. Storbritannia stod nok tradisjonelt Norge nær, men hadde dengang som både før og senere, det irske problem å kjempe med. Uansett meningsytring, er det påfallende hvor stor interesse unionskonflikten vakte i den europeiske kvalitetspresse. Diskusjonen mellom henholdsvis Sven Hedin og Frithjof Nansen i engelske og franske aviser er ofte referert. Hva som blir langt mindre påaktet, er den interesse som blir viet unionskonflikten i den tysk-sproglige presse. I Wien utkom Neue Freie Presse, kanskje den mest lødige avis verden overhodet har kjent. Her fulgte den interessante tradisjoner innen Wiener-pressen.
II
Det er et faktum at keiserbyen ved Donau hadde nyhetsorganer før betegnelsen ”Avis” eller ”Zeitung” overhodet eksisterte. Tross sensur representerte ”Wiennerisches Diarium” på 1700-tallet innslag av det vi i dag kaller kvalitetspresse. ”Wiener Zeitung” som den senere kom til å hete, har – bortsett fra årene 1940 – 45 vært utgitt siden 3. august 1703, og kommer stadig ut. Her utviklet det seg et skribentmiljø som kunne spille på en leserkrets, bedre orientert enn kanskje noen annen i verden. De perioder oppmerksomheten ble rettet mot Norden, er derfor av helt spesiell interesse for oss. Men først litt mer om den historiske bakgrunn. Wiener-avisene var nok under sensur, noe som ikke forhindrer visse politiske refleksjoner. Fremfor alt bragte de nyheter fra inn- og utland, alt sammen varierende med postgangen. Avisen med det gammeldagse navn”Diarium” ble allerede i 1780 omdøpt til den ”Wiener Zeitung” som utkommer den dag i dag. Selv om den var under nøye keiserlig oppsikt, ble dens politiske historie interessant nok. Nettopp i de samme årene da det dansk-norske enevelde måtte løse på sensuren, utviklet Wiener Zeitung seg nærmest til et offisielt ”hofforgan” med stor innflytelse. Dette halvoffisielle preg ga faktisk redaksjonen visse utfoldelsesmuligheter, ikke minst under Napoleonskrigene. Den offentlige mening, fremhevet Østerrikes kansler, fyrst Clemens Metternich, er like viktig som religionen, og må som denne pleies med den ytterste forsiktighet. Derfor tok Metternich som rådgiver Friedrich Gentz, en ledende publisist som opprinnelig hadde vært begeistret for den franske revolusjon, men nå svingte om i mer konservativ retning. Uansett ble avisen regnet som et offisielt organ, noe som faktisk også ble nyttet med atskillig hell, sett fra myndighetenes side.
Dette var Napoleon i sin tur fullt oppmerksom på. Da han i 1805 såvidt var kommet over grensen til Østerrike, fikk generalguvernøren denne ordre: ”Det første som De må ta Dem av, er Wiener Zeitung. Skulle så medarbeiderne etter hvert føle seg kompromittert, kan De jo isteden sikre dem en fortsatt eksistens i Frankrike.” Saken var den at en offisiell ansett avis måtte representere noe særlig verdifullt for en okkupant. Derfor lot keiseren gå ut en ny befaling: ... La den gamle avisen få lov til å komme ut i samme form og under samme tittel som før, bare med unntak av den keiserlige ørn og annet som hører til huset Habsburg. Videre skulle det stadig legges vekt på politisk stoff, uten å såre nasjonalfølelsen, men gjerne slike at en forsiktig avslørte hensikten med det som inntil da hadde vært Østerrikes politikk.
På den måten spilte Wienerpressen allerede en så viktig rolle at den faktisk representerte en storpolitisk faktor. Dette gjaldt under februar-revolusjonen i 1848 da avis-familien Gehlen mistet sitt privilegium som utgivere av Wiener Zeitung, en utvikling som i neste omgang førte til at avisen faktisk utkom i egenskap av offisielt organ. På dette tidspunkt representerte dens ukebilag, ”Oestereichischen Blätter für Literetur und Kunst”, det ypperste av hva Wien kunne oppvise av kunnskap og skrivekunst, noe den fortsatte med. Under alle epoker i den særdeles vekslende politiske historie spilte avisen sin rolle i Wiener-miljøet, og gjør det fremdeles som den eldste avis i verden. Den fikk samtidig konkurrenter. Neue Freie Presse, grunnlagt 1848, overtok etter hvert den ledende rolle som nyhets- og debattorgen. Avisen eksisterer den dag i dag som Die Presse, og er stadig en av de kvalitativt beste aviser som overhodet finnes. Med sin tradisjonsforankrede, liberale målsetting fører dette organet videre en debattkultur som står for noe av de mest verdifulle vi kan tenke oss fra tradisjonen før 1914.
III
Wienerpressen var med andre ord forlengst en internasjonal, toneangivende realitet da den svensk-norske union ble dannet. I virkeligheten lå kimen til konflikten allerede i hendelsen omkring Kieler-traktaten av 14. januar 1814. Det var her to interessestandpunkter som stod mot hverandre. Da Frederik VI måtte avstå Norge til Carl XIII, oppfattet uten tvil begge parter overenskomsten som en traktat, suverene fyrster imellom. For Sveriges vedkommende var det tapet av Finland som skulle kompenseres ved ervervelsen av Norge. De forsvarsmessige hensyn kom her til å spille en avgjørende rolle. Sverige var ikke bare den desidert mektigste partner i unionen, men måtte av strategiske grunner også spille den avgjørende rolle.
Et annet spørsmål i nær sammenheng med det strategiske problem ble da hvorvidt svenskene dominerte Norge ved erobrerens rett, eller om forholdet berodde på en formelt frivillig overenskomst fra Norges side, med Sverige som primus inter pares. Her står vi ved et avgjørende punkt i den unionspoitiske debatt.
For nordmennenes vedkommende kom de strategiske hensyn lenge i bakgrunnen i forhold til kampen for å bevare Grunnloven og hevde seg i unionen. Men det var helt fra først av sterkere nyanser i norsk unionspolitikk enn i svensk. De konservative som gjennomgående var mest unionsvennlige, hadde også størst sans for de forsvarsmessige hensyn. Venstre kombinerte norsk radikal reisning med kamp mot kongemakten som de regnet for sterkt forankret i konservativ tradisjon. Både Høyre og Venstre stod imidlertid fast på at ”Riksakten” mellom de to land, iallfall formelt var en frivillig overenskomst fra norsk side.
Det fantes imidlertid flere nyanserte oppfatninger i begge land, og samtlige representerer aspekter av den europeiske debatt. I Sverige fantes det således tre forskjellige oppfatninger; en moderat konservativ fraksjon som hadde majoriteten i det andre kammer, en ”storsvensk” som dominerte første kammer, og en radikal minoritet.
Som representant for svensk konservativ tenkning i siste halvdel av det nittende århundre bør vi fremheve Harald Hjärne, en av de betydeligste historikere Sverige har fostret. Han var sterkt opptatt av unionen og dens karakter. Dette spørsmålet forårsaket, som Nils Elvander har vist, siden begynnelsen av 1880-årene en dyptgående brytning mellom de to retninger i svensk konservatisme. På den ene siden en ultrakonservativ, nasjonalistisk retning, motsatt de anskuelser Hjärne representerte.
Det kan naturligvis diskuteres hva man egentlig mener med ”konservatisme”. For Harald Hjärnes vedkommende kan vi i alle fall slå fast at han henimot nittiårene viser en stadig mer utpreget skepsis mot unionspartneren, og polemiserer mot norske høyrepolitikere. Hans vesentligste innvending mot høyreforslaget om unionsreform var at dette overhodet ikke kommer inn på de plikter nordmennene derved påtok seg, og at de ikke forstod vilkårene Sverige måtte stille. Spesielt angriper han normennenes bestrebelser på å svekke det unionelle forsvar.
I nøye overensstemmelse med sin konsekvente lovlydige konservatisme ønsket Hjärne imidlertid heller ingen svensk innblanding i norske anliggender, f.eks. i form av den tvangsrevisjonisme som var på tale under krisen i 1895.
Ved sine prinsipielle synspunkter må Hjärne sies å være moderat i unionspolitikken. I sine artikler i Svenska Dagbladet gikk han inn for delvis å imøtekomme nordmennenes krav på reformer og betraktet den omstridte fjerde artikkel i Kielertraktaten for å være ”en død bokstav”. I virkeligheten inntok han en front mot rettshistorikeren Oscar Alin og den historiske skole denne representerte. Alin spilte en avgjørende rolle i unionsdebatten og ble i Norge oppfattet som representativ for utbredte svenske suprematistbestrebelser.
Alin betraktet den norske Grunnlov som helt beroende på svensk godkjennelse, altså en ren gest mot nabolandet. Men ellers ønsket han, ut fra Sveriges egen interesse, å imøtekomme nordennenes krav på å gå over fra utelukkende svensk til unionell utenriksminister ved å kreve at de norske bidrag til utenriksvesen og det felles forsvar skulle økes i betraktelig grad.
I grunnen var derfor Alin ikke bare den ”norskätar” han ble oppfattet som i Norge. Det var ikke hans vilkår for den videre forening, men det prinsipielle syn på Kielertraktat, Grunnlov og Riksakt som vakte motvilje.
Alins standpunkt var at Sveriges rett ikke måtte forveksles med de innrømmelser landet av egeninteresse kunne tenke seg å gi Norge i retning av likestilling.
Mens det norske Høyre derfor ikke kunne håpe på synderlig støtte fra de konservative i Sverige, drog Venstre fordel av de våknende liberale tendenser i broderlandet. Således var Karl Staaff, som senere ble leder av de svenske liberale, avgjort positivt innstilt, samtidig som han uttrykte sin fortvilelse over den tiltagende nasjonalistiske stemningsbølge i sitt hjemland.
Som den liberale opposisjons hovedorgan utviklet ”Dagens Nygeter” seg til et blad som norske venstrefolk med enkelte reservasjoner kunne regne blant sine allierte. Tross den ganske store miljøforskjell mellom de to land kjempet de svenske liberale og det norske Venstre for utvidet demokrati mot de herskende konservative idealer: kongemakt, statskirke og embetsautoritet.
Vi kan her også trekke linjen til Danmark, hvor Viggo Hørup som redaktør av ”Politiken” representerte lignende anskuelser. Da Hørup døde i 1902, skrev Otto von Zweibergh i Dagens Nyheter om denne ”Nordens største journalist”: ”... Først og sist var Hørup agitator ... En radikal idealist som älskade klara ståndpunkter och hade svårt att fördraga kompromisser. Slik hadde Viggo Hørup i ”Politiken” sin egen predikstol” ....
IV
Vi kunne trekke videre paralleller til europeisk presse. La oss så her igjen holde oss til et par Wiener-aviser med de refererte lange tradisjoner i vurderingen av europeisk politikk.
I virkeligheten er det, ut fra våre dagers målestokk, nesten utrolig hvordan de europeiske kvalitetsaviser var interessert i den norsk-svenske union. Blant de størrelser som fikk spalteplass i Neue Freie Presse, var Bjørnstjerne Bjørnson. Han offentliggjorde den 20. juni 1905 sine betraktninger om unionskrisen.
Det er mulig, skriver han, at den norske fremgangsmåte for å skille landet ut fra Sverige, ikke vekker alminnelig bifall ute i Europa. Dette moment ønsket imidlertid Bjørnson at det ble lagt mindre vekt på, all den stund atskillelsen i virkeligheten var til lykke for begge land. Dette viser forfatteren ved å gå igjennom hele unionsstriden. Bjørnson blandet seg her opp i en polemikk som akkurat på dette tidspunkt raste i denne avisen mellom August Strindberg og Sven Hedin. Avstanden i synspunkt mellom de to berømte svensker kunne neppe være større.
Strindbergs skildring av unionsstriden gikk helt i norsk favør. Revolusjonen lykkes, skriver han. Norge er et selvstendig rike med provisorisk regjering, egen utenriksminister og eget flagg. Ikke en dråpe blod er spilt, og vi finner ingen etterlatt bitterhet, hverken hos broderfolket eller mot kongehuset. Nordmennene var endog så galante at de tilbød tronen til en prins av huset Bernadotte, selv om denne gest neppe ble tatt alvorlig, men snarere oppfattet som en høflighetssak.
Efter å ha redegjort for unionsstriden i detaljer, konkluderer Strindberg: Det er et stort og vakkert skuespill som nu har samlet et helt folk i frykt og beven under kampen for sin uavhengighet. For Norge er dette et spørsmål om å få lov til å være herre i eget hus, å ha sitt eget for seg selv, kort sagt å realisere det enhver fri mann drømmer.
Stormen har rast fra seg, og vi gleder oss over freden etter en hundreårs lang konflikt.
Men så heter det hos Sven Hedin i samme nummer: Dengang da svenske hærstyrker drog seierrikt gjennom Europa, da kanontordenen fra Breitenfeld og Lützen ga gjenlyd over hele verden, dengang da Danmark var en av de tre stater som på samme tid overfalt Karl den tolvte og de alle tre ble gjensidig tuktet, ja, da var Norge en vasallstat nettopp av dette Danmark som en attenårig yngling bragte til lydighet. Så ble Norge i 1814 forenet med Sverige, likestillet med dette, og fremstod som et av de frieste land i Europa. Den skandinaviske halvøy ble sammensveiset til en politisk enhet, noe som sikret forsvaret utad ved eliminering av de indre landegrenser.
Så redegjør Hedin for den norske misnøye, og selve unionsoppløsningen. En epidemisk blindhet har grepet dette folket som nu jubler over sin innbilte frihet. Denne tror de er oppnådd i en kamp for å ryste av seg et åk som aldri har eksistert.
Friheten som Norge nød godt av i foreningen med Sverige, har gått til hodet. Med all beundring for den åndskraft som blomstret opp mellom dets fjorder, kan man ikke lukke øynene for at dette folket praktisk sett befinner seg i en politisk tilstand av storhetsvanvidd. De ledende politikere hisset seg opp i hypnose som også smitter over på andre.
Jubelen som nu gjaller mellom husrekkene i de norske byer, er langt på vei å oppfatte som et teatralsk forsøk på å bedøve den dårlige samvittighet. Man vet at dette ikke har vært fair play, følgelig vil nordmennene en dag måtte stå til ansvar og trekke konskekvensene av unionsoppløsningen.
Svenskene på sin side, skriver Hedin, har tatt alt sammen rolig, noe som også gjelder de hånske anrep på den gamle kongen. Vi har god samvittighet. Svenskene vil nok ta sine motforholdsregler, men krigerske tiltak kommer overhodet ikke på tale.
Hedin regner med at nordmennene har spekulert i det russiske nederlag. Men, heter det, Russland vil heve seg igjen, og efter at ekspansjonen i Stillehavet er stoppet opp, igjen vende seg mot våre kanter. Den norske presse har på sin landsforederiske måte innbilt sine troskyldige lesere at russerne har isfrie havner på Kola-halvøya. Så unnlater den samtidig å skrive at Tromsø ligger 33 timer nærmere Nordsjøen. Svenske statsmenn har stadig innsett hvor farlig det er å stå splittet i Skandinavia. Jeg frykter at nordmennene snart våkner opp til en bitter virkelighet.
Russernes nederlag i det store sjøslaget vakte enorm oppsikt i wienerpressen. I juni 1905 var man likevel mest opptatt av bryllupet til den tyske kronprins, og alt fint folk som var der. Spesielt ble de japanske gjester hyldet. 7. juni ble det meldt fra København at en unionsoppløsning var uunngåelig, og så fulgte meldingene i de følgende dager. Den 9. juni bringer Neue Freie Presse en utlegning av juristprofessoren Dr. Edmund Bernatzik om: Die Absetzung des Königs Oskar in Norwegen. Ursachen der Absetzung des Königs. Det viser seg umulig, skriver professoren, å opprettholde en union med den absolutte likestilling. Mer og mer hevder svenskene at de er i besiddelse av Norge med erobrerens rett. Så siterer professoren fra sin egen avhandling 1899: Slik saken nu står kan man vanskelig unngå en krig sålenge Sverige ikke går tilbake på sitt standpunkt. Svenskene har en mulighet til dette, fordi der for dem ikke ligger reelle interesser bak. For nordmenn dreier det seg imidlertid om noe mer enn nasjonalstolthet, her kommer blant annet viktige handelsinteresser inn.
Professoren mener så at hans ord fra seks år i forveien nu er bekreftet. Spørsmålet da gjaldt konsekvensen for den krise som Østerrike-Ungarn befant seg i. Her dreiet det seg ikke bare om to stater som i Norden, men hele åtte nasjoner som skulle forenes.
Under europeisk synsvinkel må Stortingets handlemåte nok betraktes som revolusjonær, men den viser samtidig til et tomrom i den internasjonale rett. Kongen var satt utenfor statsforfatningen, da han ikke var istand til å skaffe seg en regjering som hadde Stortingets tillit. Nu er det slik, skriver professoren, at statsretten som sådan forutsetter normale tilstander. Den norske forfatning bygger på folkets – ikke kongens suverenitet. Kongen ble opprinnelig valgt av Riksforsamlingen på Eidsvold, og så kan det da diskuteres om monarken overhodet har noe med å sanksjonere fremtidige forfatningsendringer.
Da forfatningen er utarbeidet av en folkeforsamling, og først i neste omgang forelagt den valgte konge, vil man fra norsk side hevde at monarken overhodet ingen rett har til å forandre konstitusjonen. Når så kongen ikke kan skaffe seg en regjering, må dette bety at Stortinget i kraft av folkets suverenitet selv overtar maktutøvelsen.
Motsatt denne norske oppfatning vil man fra svensk side hevde at Riksakten av 1815 mellom Sverige og Norge, forrykker intensjonene i Grunnloven av 17. mai 1814 som dermed er modifisert. Under alle omstendigheter representerer en slik innskrenkning av kongemakten noe uhørt i Europa. De andre forfatninger som i sin tid ble utarbeidet efter dette mønster, er alle forsvunnet. Den norske konge sitter alene igjen med den utøvende myndighet.
Regjeringsråd Edmund Poestion ga enda tydligere uttrykk for den politiske sammenheng med Østerrike-Ungarn. Rent generelt gjør han narr av det norske kulturmiljø, blant annet landsmålet, et konstruert sprog som ingen taler, heter det. Forfatteren mener ellers at forholdet mellom Østerrike og Ungarn efter 1848 på flere måter minner om den norsk-svenske Riksakten. Teoretisk sett kan nok Sverige anmode stormaktene å gripe inn, som garanti for Kielertraktaten, skriver han, i praksis er dette umulig.
Så skulle det bli åndslivets representanter som igjen rundet av. Så sant Norge og Sverige får leve ved siden av hverandre uten inngrep fra stormaktene, vil alt gå harmonisk for seg videre fremover, fremholdt Georg Brandes.
Er det ikke slik, skriver den franske publisist Paul Bourget i en oversatt kronikk at det spenningsforhold vi finner hos Ibsen i Brand: Alt eller Intet, nu blir utløst i unionskonflikten?
Eines begehrt der Mann allein
Bahn frei, ganz er selbst zu sein!
V
Ved å studere denne debatten er det lett å konstatere hvorledes stormaktene innordnet pressen i sitt strategiske opplegg, eller hvor ytringsfriheten var friere, nettopp søkte å utnytte mulighetene her. Dette gjaldt forøvrig også vår egen Oscar II som på en forsiktig måte forsøkte å influere pressen. Norge var Bernadottenes ”Ungarn-problem”, og parallellen gir anledning til interessante refleksjoner.
Materialet beror på gjennomgåelse av Wiener Zeitung og Neue Freie Presse under opphold i Wien våren 1985 og lesning av hovedverkene i østerriksk historie.
Bakgrunnsmaterialet er hentet fra min Doktoravhandling: Forsvarstanke og suverenitetsprinsipp. Kretsen og Aftenposten i den unionspolitiske debatt, 1890-mars 1905. Studia historica Upsaliensa 10, 1963. Oslo/Uppsala 1963
31. mars 1987