Aktuell Oslo 27. januar 1962. Pris kr. 1.50.

27. November 1905

Kjørt overende af Kongevognen.

Efter Gudstjenesten i Vor Frelsers Kirke igaar havde en tæt Menneskemasse samlet sig paa Slotspladsen, saa tæt at den kongelige Ekvipage kun med Vanskelighed kunde komme frem. Det løb da heller ikke af uden Uheld. Udenfor Slotsportalen kjørte Kongevognen paa et Par Smaapiger med den Følge, at den ene af dem kom under Hestebenene. Kongen sprang straks ud af Vognen, tog den Lille og bar hende ind i Slottets Vestibule, hvor ogsaa Dronningen kom til. Barnet var selvfølgelig meget forskrækket, men Kongen og Dronningen talte venligt til hende og fik hende snart beroliget. Da hun fortalte, at hendes yngre Søster ogsaa var faldt overende, sendte Kongen øieblikkelig Bud ned for at finde hende. Hun blev ogsaa hentet ind og sammen med sin Søster trakteret med Chokolade og andet Godt under Kongeparrets personlige Tilsyn. Professor Leegaard var imidlertid bleven hentet. Han undersøgte den lille Piges Saar og rensede de smaa Skrammer, hun havde faaet, samt forbandt dem. Hun fik ogsaa Beskjed om, at hun maatte henvende sig til Professoren, hvis hun idag følte sig uvel. Tilslut fik begge Smaapigerne Blomster og Penge af Dronningen, hvorefter de blev kjørt til sit Hjem. Kongen gav dem ogsaa Løfte om yderligere Erstatning, hvis det skulde vise sig, at Uheldet havde forvoldt større Skade, end det i Øieblikket saa ud til. De to Smaapiger hed Tordis og Hildur Andersen, 13 og 10 Åar gamle, Døtre af Sadelmagersvænd Andersen i Wilses Gade 8. Forældrene er svenske, men Børnene er født i Norge. Hildur troede man først ikke var kommet tilskade, men da hun var kommet hjem igaaraftes, hovnede hendes Haandled op, saa hun maatte lægge Armen i Bind.

Dagen etter Haakon VIIs ankomst til Norge i 1905 ble en 13-årig pike påkjørt av kongevognen. Kongen selv bar henne inn på slottet. Hun var

FØRSTE GJEST PÅ SLOTTET

Søndag den 26. november 1905 sto det tett med folk på Slottsplassen. Hovedstaden og hele landet var i kongerus, for dagen før hadde den nye kongefamilien holdt inntog.

Mandag den 27. brakte avisene en rørende historie, historien om hvordan to småpiker – Thordis og Hildur, døtre av salmakersvenn Andersen i Wilsesgate – slumpet til å bli de første gjester hos den nye kongen. I trengselen foran slottsportalen da kongefamilien vendte tilbake fra kirken, ble de påkjørt. Den ene ble liggende under vognen, og Kongen hoppet straks ut og bar henne inn. Etterpå ble også den andre hentet inn, til legebehandling og sjokoladetraktement.

Historien gikk sin rundgang, og de to jentungene ble alminnelig samtaleemne over hele landet. 1905 – det er lenge siden. Hvor er det blitt av de to første slottsgjestene?

Gregersen står det på et dørskilt i en leiegård på Torshov – en av disse leiegårdene som byen var kry av da de ble bygd i tiden omkring første verdenskrig. De betydde et samfunnsmessig framskritt, et brudd med de triste murkasernene som var vanlige folks bopel i hovedstaden. Husene på Torshov er bundet sammen med store portaler og danner en pompøs arkitektonisk helhet. De har vide gårdsrom istedenfor trange bakgårder. De har leiligheter med sol og luft, og ligger fritt til ved brede gater og fin park.

Med stor usikkerhet ringte vi på døra med Gregersen-skiltet. Folkeregisteret hadde slått etter i gamle protokoller, men hadde ikke funnet noen salmaker Andersen bosatt i Wilsesgate i 1905. I Torvgaten fantes det derimot en med døtrene Thordis Emilie og Hildur Caroline. Disse var senere blitt til fru Gregersen i Agathe Grøndahlsgate og fru Hofgaard i Sexesgate.

Verdens søteste morlille, med grått hår, muntre øyne og trivelig rundhet, lukket opp for oss.

-Unnskyld er De den Thordis Andersen som var kong Haakons første gjest?

Hun så himmelfallen ut, så slo hun opp en trillende latter, - Åssen i all verden har Dere ....

Hyggeligere folk å snakke med enn eldre mennesker som har fortellerglede og god hukommelse finnes ikke. Til å begynne med var riktignok fru Gregersen litt uvillig. Hun syntes det bent fram var leitt å komme bladet. Men så kom hun på glid:

-Kan jeg gjøre Dere en tjeneste med å fortelle, så skal jeg ikke være vrang heller, sa hun og slapp oss inn i stuen – gjennom et stort, skinnende kjøkken med blå linoleum og gul kanariefugl. Hun slo av radioen som sendte mild musikk, og klappet sammen ”Hjemmet” som lå oppslått på stuebordet.

-Tid til en prat har en jo i min alder. Jeg blir sytti i september, sa hun. Og så jumpet vi 56 år tilbake i tiden. Noe fotografi av seg selv fra de fjerne årene hadde hun ikke. –Men jeg var ei tynn lita flis med lange fletter. Haha, det har De vel vondt for å tro når De ser meg i dag. Jeg var tretten år og søster Hildur ti. Vi hadde på oss nye, aldeles like blå drakter med krøllskinn i halsen. Mor hadde sydd dem. Hildur hadde lue med ørelapper, jeg hadde pannekakelue, som var moderne akkurat da. Det var et vemmelig vær, men vi ble stående og vente og vente. For kongefamilien ville vi se. Det må ha vært en feil med trafikk-dirigeringa, for plutselig kom kongevogna kjørende rett inn i folkestimen. Jeg visste ikkeno før jeg lå under. Vogna var rød i bånn, det husker jeg. Jeg må nok ha fått en kraftig smell, for jeg var uklar. Jeg tok bare godt tak rundt halsen på den lange mannen som løfta meg opp. Jeg var jo ikke vant til å sitte på armen lenger. Han bar meg inn i første etasje. Denne mannen kjenner jeg da, har iallfall sett bilde av’n tenkte jeg. Så sanset jeg at det var Kongen. Jeg neide så dypt jeg kunne. Dronning Maud, lita og nett, med hatt og hansker, var der også. Jeg gråt og lurte på hvor det var blitt av Hildur. Hildur ble henta inn. Det var mye folk der, blant annet en flossgubbe – alle herrer brukte flosshatt den gangen. ”Er det børnenes far?” spurte Kongen. Men mannen var professor Leegaard. Han undersøkte oss – jeg var forslått på knærne og i tinningen. Så ble vi vaska og stelt av en hoffdame. Jeg gråt litt igjen, men mest fordi jeg hadde mistet pannekakelua. ”Har du mistet din hue?” spurte dronning Maud. Kjære vene, har jeg mista hue også da, tenkte jeg og kjente etter så fort jeg kunne.

Først var vi nede, men etterpå ble vi båret opp i salen foran altanen i annen etasje. Vi hadde tenkt oss at det måtte være veldig fint deropp, men det var bare noen lærmøbler. Søster Hildur letta opp altandøre. ”Hurra for kronprinsen!” skrek folkemengden da hun viste seg. De kongelige fant fram ei lue med gul knott og ville gi meg, men den ville jeg ikke ha. Da fikk jeg to danske tikroninger av Kongen. Dronning Maud ga meg en bukett med ti hvite asters – hun hadde fødselsdag akkurat den dagen. Så kom det opp en mann med rødt skjegg, vaktmesteren. Han fulgte oss ned en vindeltrapp, og vi sto på kjøkkenet. Der var det en ovn så svær at jeg aldri har sett maken, og en kokk som prata og prata. Men vi skjønte ikke ett ord, for han var fransk og utlånt fra Grand visst. I et lite rom ved siden av ble vi traktert med wienerbrød og varm melk, men matlyst hadde vi ikke. – Vi sier vi fikk sjokolade, sa Hildur på hjemoverveien. Sjokolade var liksom mer kongelig. Vaktmesteren på Slottet fulgte oss ut bakveien og ned til Frederiksgate. –Nå kan di væra kry, småjenter, sa han, - di er kongens første gjester.

-Se hva jeg her fått av dronninga, sa jeg til mor og viste fram buketten. Tull! sa mor strengt. Det var søster Hildur som tok imot journalistene da de kom, for jeg bare sov. Jeg hadde nok fått hjernerystelse. Utpå ettermiddagen kom et bud fra Kongen og spurte om livlege doktor Egeberg skulle behandle oss. Men vi hadde jo alt begynt hos professor Leegaard. Behandlingen ble langvarig for Hildur, for hun hadde forstua håndleddet. Neste dag kom det nytt bud fra Kongen, en adjutant eller noe slikt som skulle spørre hvordan det gikk med oss. – Ble det mye snakk om denne opplevelsen etterpå?

-Skolen vår, Vaterland, hadde stått oppmarsjert ved Akershus til kongeinntoget om lørdagen, og alle leste hvert kongeord i avisene om mandagen, så det var ikke til å unngå at hele skolen fikk greie på hendelsen. –Det var godt du husket på å neie, sa lærerinna mi, frøken Bøe. Men hjemme i gata var det liksom litt leitt. Folk kan være ondskapsfulle, og i melkebutikken sa de at mor hadde sagt vi skulle legg oss under kongevogna. – Men, la fru Gregersen unnskyldende til, - de kjente oss ikke noe større i Wilsesgate da. Vi hadde nettopp kommet flyttende. Det var så lett å få leilighet dengangen, folk gjorde ikke annet enn flytte. Far var salmakersvenn hos Michelsen i Kongensgate 10, og hver gang mor hadde funnet ny leiliget, kom hesten til Michelsen og trakk det vesle flyttelasset. Vi hadde det ikke så flusst at vi kunne spikre opp de to danske tikroningene fra Kongen i glass og ramme til evig minne. Mor ville presse astersene fra dronninga, men det ble ikke noe av.

Tekst: Ursula Monsen