Sankt-Peterburgskie vedomosti (Sankt Petersburg Tidende) No. 133, s. 1.

Moskva, den 27. mai.

Konflikten mellom Sverige og Norge kom inn i en ny fase og førte til at unionen mellom disse to landene ble oppløst. Den 25. mai bestemte Stortinget enstemmig at den svenske kongens makt ikke skulle være gyldig mer, og gav representanter for norsk statsråd fullmakt til å ta kongemakten selv. Unionen med Sverige med felles svensknorsk konge ble oppløst.

Denne løsningen på konflikten var ikke helt overraskende for begge sider. For noen dager siden pekte Morgenbladet på at man skulle med all nødvendighet velge mellom to alternativer: enten kongen uten regjeringen, eller regjeringen uten kongen. Avisen mente at det første ikke svarte til Norges statsordning, og derfor måtte man gi avkall på felles kongemakt. Spørsmålet om norske konsulat var selvfølgelig ikke den eneste grunnen til unionsoppløsningen. Man måtte legge vekt på folkets psykologi. Begge landene ble helt unaturlig forent i 1814. Det skjedde fordi Europa gjerne ville takke Sverige for dets kamp mot Napoleon og erstatte for Finlands tap. Før hadde Norge vært i unionen med Danmark fra 1397, og det oppbevartes mange forbindelser mellom dem. Når det gjelder språk, litteratur og andre kulturelle områder, så står Norge mye nærmere Danmark enn Sverige. Når det gjelder økonomien, så har nordmenn og svensker heller ikke mye felles: i Norge spiller bergverksdrift ikke så stor rolle som i Sverige, mens for Norge står handelen sentralt. Også i politiske forhold er det nesten helt annerledes: i Sverige har aristokratiske elementer en stor betydning, slik er det ikke i Norge.

På grunn av disse forholdene har landene ikke nærmet seg hverandre siden 1814. Norge har alltid følt seg tynget av denne unionen, selv om landene ikke stod hverandre særlig tett. Både Norge og Sverige hadde sine egne tollinstitusjoner, finanser, hær, flåte, landslov, representantsinstitusjoner osv. Norge var under Sverige kun på de utenrikspolitiske og diplomatiske områder. Den svenske kongen hadde makt til å erklære krig og inngå internasjonale avtaler, mens andre internasjonale saker var under den svenske utenriksministerens kompetanse, og han representerte nemlig svensk side, ikke felles, slik som f. eks. i Østerrike-Ungarn. Og Norge som hadde underordnet stilling i dette området, ønsket å få mer selvstendighet i utenrikspolitikken, men for svenskene var nabolandet ikke en likestilt partner, men en underordnet del, og Sverige ville gjerne ha mer kontroll over det. Og det var grunnen til den nåværende konflikten vedr. saken om de norske konsulatenes uavhengighet.

Nå er det vanskelig å si hvordan konflikten skal løses. Men det ser ut som om Stortinget vil gjøre Norge til et selvstendig land med konstitusjonelt monarki og velge en av de svenske kronprinser til norsk konge.

Sankt-Peterburgskie vedomosti (Sankt Petersburg Tidende) 05.06.1905 (18.06), № 136, s. 1.

Sverige og Norge.

Vårt hardt prøvde land opplever nå uten tvil et svært viktig moment i dets historie. Det er som om ”Höhepunct” i Russlands historiske tragedie. Og det russiske folket viser veldig stor oppmerksomhet på dette tidspunktet, selv om vanlige russere dessverre ikke spiller noen hovedrolle i konflikten. Men vi må huske at hele fremtiden vår avhenger av hvilken rolle selve folket skal spille i dette, og så er det ikke fornuftig å bli mye forstyrret av de hendelsene som foregår utenlands. Men fra den andre siden, denne krigen med Japan har betydning ikke bare for oss, men for hele verden, og tvert imot det som de andre land opplever, er ikke minst viktig for oss.

Russland må først og fremst lære seg hvordan landet skal utvikle både politiske og økonomiske forhold.

En av de viktigste utenlandske hendelser er selvfølgelig unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Man forstår ennå ikke dette ordentlig ennå, men uten tvil kan vi påstå at denne hendelsen vil bli minst likeviktig for hele verden som vår krig med Japan. Denne konflikten i Skandinavia har ikke vært blodig inntil nå, og vi håper at de to høyt utviklede nabolandene ikke vil gå til krig mot hverandre. Unionsoppløsningens betydning består ikke bare i at den har forbindelser med Wiener-kongressen og den såkalte ”politiske likevekten”. Ikke heller i det at vår griske nabo Michel har store interesser for Skandinavia. Det stiger opp en ny stjerne på Europas politiske himmel, og man må ta den i betraktning når man regner med jordens tiltrekningskraft. Men det viktigste er at vi nå har et godt eksempel på hvordan man kan oppløse unionen på en enkel måte og uten store rystninger. Kanskje vil andre europeiske land følge dette eksemplet, og bli skuffet over selve unionen som form for politisk system. Det finnes dessuten en union mellom Østerrike og Ungarn, og det er vanskelig å forestille seg hvordan denne kan løses opp!

På grunn av både politiske og historiske forhold mener vi at nordiske land står nærmest oss. Ikke i den forstand at vi har noen erobringsplaner for Norden, men kun i kulturelle samband og innflytelser. Og vi kan bare sørge for at verken russiske eller nordiske forskere ikke legger særlig vekt på disse forholdene som går langt tilbake i historien. Når det gjelder den berømte ”væringtilkalling”, så spilte ikke den noen stor rolle i vår historie, og dette kan vi godt se hvis vi blir kjent med en masse historisk materiale, bl. a. islandske sagaer og noen artikler om vår gamle Ladoga. Folket vårt bodde i de besittelser som var bebodd av norrøne folk, og vi var i en viss grad blandet med dem, tok noen av deres nasjonale trekk og spesialiteter (uten å miste våre egne). Vi ble døpt av skandinaver i politisk og samfunns forstand, og i løpet av mange århundrer har vi bevart tette forbindelser med dem, selv om vi noen ganger har vært i kamp mot hverandre. I hvert fall er vi veldig bekymret for Skandinavias skjebne. Peter den store har drukket en skål for ”våre svenske lærere”, og han har ikke ment bare lærere i militærkunst, men også i noen andre mer viktige sider av livet. Og nå er det fremdeles fornuftig at vi lærer oss mye av de nordiske folk som er våre eldste naboer og lærere.

Derfor synes vi at vi alltid bør gjøre våre lesere kjent med det som foregår i Norden. Og akkurat nå, selv om vi russere er helt opptatt av krigen mot Japan, er det viktig å ha et våkent øye med hendelsene på den skandinaviske halvøy.

Man kan selv bedømme hva slags mening man har i Kristiania etter unionsoppløsningen hvis man tar et blikk på artikler, notater og brev derfra. De er stor sett henrykte og begeistrede og ikke kritiske nok, men det er typisk for de første dagene av Norges selvstendighet. Ryktene om unionsoppløsningen ble spredd overalt i byen før det historiske stortingsmøtet var sluttet. Utenfor Stortinget samlet det seg en masse jublende folk, og det var svært mange som snakket om dette. Etter bare noen minutter kom det avisselgere med sine blad viet til unionsoppløsningen, og de ble nesten revet ut fra deres hender. Det var bare folkejubel, og ingen slagord mot svensker.

Og da Michelsen endelig kom ut fra Stortinget, ble det jublet ”Hurra!” som en torden. Man kastet hatter og lommetørklær opp, og øredøvende folkerop fløy som en foss fram til jernbanestasjonen. Ministeren ble omringet av folket som ville gratulere ham med denne viktige løsningen, og alle prøvde å trykke hans hånd. Til slutt måtte han redde seg inn på trikken som kjørte forbi. Det samme skjedde med Løvland, den norske statsminister i Stockholm, da han kom til Stortingsplassen. I de avisene som kom ut på ettermiddagen, henvendte Michelsen seg til publikum og ba dem om å slutte med demonstrasjoner og ta det mer rolig.

Det mest brennende spørsmål som var mye diskutert, var følgende: Vil kong Oscar godkjenne Stortingets løsning eller ikke? De fleste håpet at det skulle gå greit og ventet på nyheter fra Stockholm. I et av vinduene på gata var det utstilt store bilder av prins Wilhelm og noen mindre av prins Karl og Michelsen, og folket stirret på dem. Men da man fikk vite at kong Oscar ikke ville godta unionsoppløsningen, ble bildene fjernet. Senere på kvelden var Wilhelms bilde forresten på samme plass igjen.

I Studenterlunden mellom Stortinget og Nasjonalteatret prøvde et militærkorps å spille musikk. Men da de begynte med den første sangen, fikk man plutselig se stortingspresident Berner gå forbi. Da ble musikken bedøvet av et høyt og begeistret folkerop. Musikantene prøvde å spille igjen, men snart ble de tvunget å slutte nesten med vold. Og deres marsj ble erstattet med en høy folkesang. Folket tok hatter og luer av og sang ”Ja, vi elsker…”, og dirigenten kunne ikke gjøre noe annet enn å akkompagnere sangen. Under en kort pause ropte Berner så høyt som mulig en tale for et fritt og selvstendig Norge, og straks ble han løftet opp av folket sammen med hurrarop og nasjonalsangen. Og derfra begynte en stor musikkforestilling som varte fram til natta. Folket sang overalt på gater, på plasser, i parker og restauranter, i sine hus, og alle hjerter ble fulle av en ubekymret glede.

Slik møtte Kristiania den første meldingen om Norges befrielsen som hadde blitt skapt av flinke diplomater.

Meldingen om protesten fra kong Oscar fikk en dårlig mottakelse. Men først trodde man at telegrammet ble sendt fra Stockholm før svenskene fikk høre om Stortingets beslutning og at kong Oscar burde forandre sin mening etterpå. Det var ikke snakk om krigen eller noe lignende, og ikke heller noen fiendskap mot svensker. Alle bare ser ut som om de er overfylte med glede pga det som foregikk, de gratulerte hverandre og utvekslet meninger om selvstendighet og Norges rett til å velge sin egen konge. De fleste tenkte ikke på hvordan det skulle være hvis Oscar ville protestere. Man sier at i Norges politiske kretser har man ikke så stor sympati for det monarkiske statssystemet, og ikke i folket heller, men man vil foreslå noen av de danske prinser til å bli Norges konge.

Hele byen var skjult i tusen flagg, bånd og faner. I Aftenposten sto det uten kommentar bilder av Oscar, Wilhelm, Karl, Eugeni og Gustav Adolph. I Morgenbladet var det bare Wilhelms bilde med kommentar at han er nok best til å bli Norges konge. Prins Erik er svak i helsa, mens Karl og Eugeni gjerne vil bli betraktet som kandidater hvis Wilhelm gir avkall.

Med stor anspennelse ventet man på nyheter fra Sverige om hvordan svenskene oppfattet Stortingets beslutning. Og gleden ble enda større da man fikk telegram fra Sverige, der det sto at det var stille i nabolandet. Man fikk også nyheter fra mange norske byer om at folket jubler, går i demonstasjonstog og er helt på Stortingets side.

Det er spennende å få vite hva norske aviser skriver om unionsoppløsningen. Vi må begynne med de største.

*****

Etter denne artikkelen kommer noen utdrag fra nordiske aviser, slike som Morgenbladet, Socialdemokraten, Aftenposten, Dagbladet m.fl.

*****

Sankt-Peterburgskie vedomosti (Sankt Petersburg Tidende) 08.06.1905 (21.06), № 138, s. 3.

I denne avisen finner vi Stortingets brev til kongen Oscar II. Dato for brevet?

Sankt-Peterburgskie vedomosti (Sankt Petersburg Tidende) 09.06.1905 (22.06), № 139, s. 1.

Fra Kristiania

Unionen mellom Norge og Sverige og deres gjensidige statlige og politiske anliggender er ikke særlig diskutert i utenlandske aviser. Derfor har noen av avisene møtt nyheter om unionsoppløsningen med stor overraskelse, selv om den var forberedt i langt tid. Så skjønner man hvorfor slike aviser støtter meningen til den forargede svenske pressen og betrakter denne store forandringen som en hel revolusjon. De har nok ikke stor kompetanse i alt som gjelder norske og svenske saker. Det er vanlig å tolke ordet ”revolusjon” som et statskupp, da folket går mot sin egen regjering, selve statssystemet ødelegges, og anarkiet kommer. Men i Norge er det ikke noen tegn til statskupp, og dette overrasket utenlandske journalister.

Det norske folket har ikke styrtet regjeringen. Den har helt frivillig gått av og har søkt avskjed hos kongen. Men kongen var ikke enig i dette, selv om det står i landets lover at hvis regjeringen ikke vil godkjenne kongens forordning, så skal den gå av. Og kongen kunne ikke danne ny regjering fordi den gamle hadde full respekt og støtte hos folket. Kongen ville heller ikke dra til Norges hovedstad, selv om regjeringen ba ham, og han ville ikke lytte til folkets røst. Han foretrakk å diktere sin egen vilje i Stockholms palass omringet av svenske rådgivere og ikke uten deres direkte innflytelse. Derfor ble det ikke noen normal situasjon da regjeringen hadde gått av, mens kongemakten ikke var gyldig mer, regenten reiste bort fra Kristiania, og kongen ikke kom.

Det kunne ikke vare lenger, og det måtte være slutt med denne unormale situasjonen. Regjeringen har ventet i noen dager på at kongen skal forandre sin mening og tilfredsstille folkets enstemmige vilje.

Den norske presse bad kongen både ærbødig og innstendig å ta respektfullt imot folkets mening, fordi folket snakket om landets uavhengighet, frihet og ære. Men kongen som var presset av svenske elementer, var urokkelig.

Så var det bare en utvei fra denne kritiske situasjonen: Stortinget uttrykte sin solidaritet med regjeringen og foreslo for den å fortsette med dens virksomhet. Samtidig bestemte Stortinget at den svenske kongemakten ikke var gyldig mer i Norge.

Og nå ser vi at både regjeringen, Stortinget og folket er helt enige. Det er ganske sjeldent at alle norske politiske partier, grupper og enkelte meninger blir forent i en masse som har et fellesmål og en fellesvilje – å frigjøre Norge fra Sveriges formynderi. Bortsett fra noen paragrafer knyttet til unionen, har Norges lover ikke blitt forandret, og må ikke forandres det grann. Alle lover fungerer her i landet i sin fulle makt, og det er helt stille her. Stortingets henvendelse til kong Oscar er preget av lovlydighet og monarkiske sympatier, og dette er typiske for det norske folket. I denne henvendelsen har Stortinget uttrykt et forslag om at en av de svenske kronprinsene kunne bli Norges konge.

Og slik er folkets enighet og tillit til sin legitime regjering; stor respekt for dynastiet og lovlydighet har jo ikke noe med revolusjon å gjøre. Men de som diskuterer ”revolusjonen” i Norge har nemlig ikke helt korrekt forestilling om unionens grunn og karakter. De som ikke er godt kjent med Norges stilling i denne unionen, mener inntil nå at Norge ble erobret av Sverige og var en slags svensk provins. Så mener noen at unionsoppløsningen fra den norske siden var et voldsomt statskupp. Men i virkeligheten er Norge et ganske selvstendig land, og er ikke avhengig av Sverige. Norges land ble ikke erobret av svenskene, og unionen ble vedtatt som en avtale mellom to folk, og det var frivillighet fra begge sider. Derfor har både svensker og nordmenn full rett til å oppløse denne unionen.

Men nå er det forresten ikke så viktig hva slags betydning unionen hadde opprinnelig. Og ikke heller prinsipielt hvem som var skyldig i unionens krise: Sverige eller Norge. Nå har vi unionsoppløsningen som et faktum. Norge har tatt sin beslutning, og verken Sverige eller andre europeiske land kan ikke tvinge landet til å gi avkall på denne løsningen.

Det finnes bare to midler man kan bruke for at Norge skal gå inn i unionen igjen: enten militær invasjon fra svensk side, eller sterkt press fra stormaktene. Men begge midlene er ikke fornuftige. Dette synspunktet må vi ta hensyn til når vi snakker om det som foregår i Norden.

Selv om beslutningen om unionsoppløsningen fra den norske siden ser for kategorisk ut og ikke er god for Sverige, tar det svenske folket dette med ro. De er nemlig trøtte i samme grad som nordmenn av stadig og gjensidig misnøye med unionen. I prinsippet taper Sverige ikke så mye på unionsoppløsningen, det er bare snakk om selvprestisje. Men dette skulle jo til syvende og sist skje uten at de to nasjonene har så stor forskjell i alt som dreier seg om statsliv, tradisjoner og kultur. Man har ventet lenge på unionsoppløsningen, og så ble det som skjedde den 7. juni, ikke helt uventet. Selv om det var mange i Sverige som mente at det var nødvendig å fortsette med unionen, og det var ikke så lett å forandre deres mening, så har nå de fleste resignert overfor det som skjedde. Selve ”Nya Dagligt Allehanda” som er ganske anti-norsk og nesten sjåvinistisk, konstaterer nå at for Norge er unionen kun en historie. Avisen mener at de som skal styre Norge, bør huske at landets selvstendighet må bli godkjent både av Sverige og andre land. Men, fortsettes der, ”intet svensk parti, ingen svensk politiker og intet vanlig menneske i Sverige vil bruke makt mot Norge for å bevare denne unionen”.

Denne bemerkningen i en av de største svenske aviser er veldig karakteristisk. For vel ti år siden påsto akkurat denne avisen at unionen kan bli god … og Sverige kan bruke vold, hvis nødvendig. Nå kan avisen bare håpe på at stormaktene ikke vil si ja til et selvstendig Norge.

De liberale kretsene i Sverige har et mer moderat, nesten likegyldig forhold til denne store forandringen. Man vil til og med finne noen positive sider og fordeler for Sverige i unionsoppløsningen. Når det gjelder det mangfoldige svenske Arbeiderpartiet, som har en viss respekt og innflytelse i landet, så er det veldig begeistret over Norges frigjøring og vil gjerne gjøre sitt beste for å bevare vennskapet med nabofolket.

Det er helt klart at den nåværende regjeringen i Sverige ikke kan gå mot folkets mening, og ingen trykk fra nasjonalistiske kretser kan tvinge den til å starte med krigen mot Norge. I prinsippet har kongen full rett til å bestemme hvordan det skal gå. Men man håper at kong Oscar den andre, en fredselskende og høysinnet mann, ikke skal ta krigsbeslutningen som kan bli være både skjebnesvanger og lettsindig fra hans side.

Denne krigen ville være tankeløs og meningsløs. Selv om Sverige er overlegent i militærmakt, kan man ikke bli helt sikkert på dets seier over Norge. For det første kan det bli en erobringskrig fra svensk side, og pga naturforhold og klima i Norge og det norske folkets frihetsvilje, kan en krig bli for lang og ødeleggende. For det andre har Norge i de siste tiår godt forberedt seg for alle mulige hendelser, delvis åpent, delvis skjult. Og nå er Norges militærmakt ikke mye svakere, ja, nesten sterkere enn i Sverige som mest må bevare sine grenser i nord og i øst.

Og denne krigen kan bli meningsløs av følgende grunn: Hvis den t.o.m. avsluttes med Sveriges seier, vil svenskene ikke få noe annet enn en evig og uforsonlig fiende, som alltid skal volde Sverige skade og alltid utsette freden i Skandinavia for fare.

Derfor er det ikke snakk om krigen, og ingen legger merke til alle slags rykter i forbindelse med riksdagens hemmelige møte.

Sankt-Peterburgskie vedomosti (Sankt Petersburg Tidende) 15.06.1905 (28.06), № 144, s. 2.

”Revolusjonen i Norge”.

Hele Europa følger med i den makeløse ”fredsrevolusjonen” som foregår i Norge. T.o.m. det som hendte i Det fjerne østen, kan ikke avlede de europeiske folkenes oppmerksomhet fra et lite nordisk land. Med full ro og selvbeherskelse går nordmenn fram til fedrelandets frihet og uavhengighet. ”Fortiter in re, suaviter in modo” er deres motto.

Den norske pressen avspeiler folkets mening helt korrekt. Selve tonen og stemningen i norske aviser er rolig og behersket, og helt annerledes enn i de svenske, som er veldig forarget over nabolandets ”mytteri”. Først var det mye prat i Sverige om at det var nødvendig å bruke vold mot Norge og tvinge det norske folket til å fortsette med unionen. Men man har imidlertid snakket mye om at krigen mellom disse to statene kunne bli en grusom elendighet for begge to. Men nå ser det ut som om det er forbi med dette, så godt kan man skjønne nyheter fra Sveriges parlament. Svenskene bekjenner at man må ta det med ro, og regjeringen skal forhandle med Norge om hva slags forhold det kommer til å bli mellom de to nordiske land.

Men hvis det er forbi med faren for krig mellom Sverige og Norge som har blitt selvstendig, så oppstår det et annet brennende spørsmål: Er det ingen fare for disse to delte uavhengige statene fra andre europeiske land? Hvis det blir noen erobringsforsøk, kan Norge og Sverige motstå en krig alene da? Denne saken er mye diskutert i Norden og i Europa. Når det gjelder svenskene, sa de at det var stadig fare for delte nordiske land, ikke bare fra Russland og Tyskland. Det er mye skrevet i svenske aviser at Norge muligens vil komme inn i unionen med Russland og begynne med felleskrig mot Sverige. Denne tanken ble nylig uttrykt av Sven Hedin.

Men kan det virkelig gå slik? Eller er det bare frykt pga politiske utfordringer mellom Norge og Sverige? Nordmenn beviser grundig nok at denne anelsen om den mulige unionen mellom Norge og Russland er helt gal. Selve unionsoppløsningen og grunnleggelsen av den selvstendige norske staten kan ikke absolutt utelukke mulighet for noen annen union, mener den norske pressen. Men det ligger klart i dagen at Norge er veldig interessert i Sveriges selvstendighet og fred. Og Norge har ingen lyst å hjelpe til noen annen stat i dens forsøk på å erobre Sverige. For nordmenn kan dette bli til nesten som et selvmord. Tvert imot, hvis det blir noen fare for Sverige utenfra, skal Norge hjelpe svensker. Og man kan tro at Sverige også vil hjelpe sitt naboland hvis noen angriper det, fordi slike angrep i stor grad er farlig for Sverige og dets selvstendighet. De to nordiske landene kan godt eksistere uavhengig av hverandre, og dette kan ikke forstørre denne faren for angrep utenfra. Og hvis noen vil nytte den nåværende situasjonen og konflikten for slike angrep, vil det nok kalle fram sterk motstand fra stormaktene i Europa.

Tvert om, hvis man gjerne vil fortsette med denne unionen, så kan det bli mer utfordringer og mer truende fare. Selve unionen kan oppfattes som en svakhet for begge nordiske land. Og det norske folket vil bare fortsette i denne tvangsmessige unionen med et frivillig og tvangsfritt vennskap mellom to selvstendige nordiske land, som gjerne vil støtte hverandre, hvis det blir noe som skal true deres fred og uavhengighet. Det kommer av Norges egne interesser. Selvstendighet, nøytralitet og felles forsvar under militære konflikter - alt dette står i programmet for Norges framtidige politikk.

*****

Til slutt står det et sitat fra B. Bjørnsons brev til Berliner Tageblatt

*****

Sankt-Peterburgskie vedomosti (Sankt Petersburg Tidende) 18.06.1905 (01.07), № 147, s. 1.

Fra Kristiania.

Det finns bare tre europeiske stormakter som kan bli interessert i nordiske saker: England, Tyskland og Russland, som ligger nærmest Norge og Sverige. Og bare disse tre har rett til å sette foten ned i unionskonflikten - enten sammen eller separat – og tvinge Norge til å godkjenne unionen, dvs. Sveriges makt over seg selv, igjen. Når det gjelder det lille Danmark, kan man ikke ta stort hensyn til dette landet, selv om dansker også er veldig interessert i det som foregår i Norge, og for Danmark er dette et livsspørsmål.

Hvis unionsoppløsningen hadde skjedd for 10-15 år siden, da hadde det vært klart hvorfor England og Tyskland ikke kunne godkjenne den. Da hadde man en anelse om at Norge hadde stor sympati for Russland og ville gjerne at dette sterke nabolandet ikke skulle la Sverige svelge Norge. Men i løpet av de siste årene har Norges mening om Russland blitt mye forandret. Nå er det ingen sympati mer, bare frykt, kanskje ikke minst som i Sverige. Og siden man både i Tyskland og England vet dette godt, så har man ikke noen prinsipielle argumenter for å si nei til Norges selvstendighet.

Og ifølge pressen, betrakter man i Tyskland og England unionsoppløsningen som et faktum og sier at det er umulig at noen forstyrrer Norge i denne saken.

*****

Heretter kommer små utdrag fra avisene Times, Berliner Tageblatt, Frankfurter Zeitung og Norddeutsche Allgemeine Zeitung.

*****

Når det gjelder franske og italienske aviser, så sier noen ikke helt korrekt og mye galt om unionskonflikten i Norden, men det er klart at verken Frankrike eller Italia ikke har noen stor interesse for denne saken og hvordan den skal løses. Men det skjer dessverre av og til at noen russiske blad viser sin uvitenhet og misforståelse i denne saken som er av veldig stor interesse for Russland. Med denne kritiske vurderingen mener jeg en avis i St. Petersburg som heter Slovo (Ordet). Ifølge sine egne telegrafmeldinger og uten å sette seg grundig inn i saken, mener denne russiske avisen at det er nødvendig å trekke Norge til ansvar fordi nordmenn har brutt beslutninger fra Wiener-kongressen av 1815. Selve tankegangen er lett å forstå: man skal bare anlegge sak mot Norge, og da skal nok Europas tribunal bestemme hvem som har rett og hvem som er skyldig! Men hvorfor vil ikke avisen skjønne at nettopp her i Russland er det meningsløst å tvinge noen land til å overholde utlevde beslutninger fra gamle tider? Det ser rart ut at denne avisen som vil rå over Nordens skjebner, ikke legger vekt på en viktig omstendighet. Det er nemlig slik at den svenske og norske flåten er sterkt overlegen vår baltiske flåtes elendige levninger. Så er det bedre å ha to separate enn to allierte stater i naboskapet. Og hvis det skjer noen militære utfordringer i Europa, da skal de to separate stater erklære sin nøytralitet og ikke kjempe mot Russland.

Selv om det bare var en ufornuftig mening av en russisk avis, fant den gjenklang t.o.m. i Danmark. Politiken i København har trykt et interessant notat som kritiserer slike gamle synspunkt.

*****

Deretter kommer et lite utdrag fra Politiken

*****

Det skjer dessverre at her i Russland er det noen som tar de siste begivenheter i Norden for lett og uaktsomt. Vi kan sitere en telegrafmelding som ble sendt til mange russiske aviser. Man har blitt veldig forbauset over dens absurditet:

”Man hevder at anarkistene i Norge vil tilkalle en av Gogenzollern-dynasiet for å få en norsk konge”.

Vi kan godt forsikre telegrambyrået om at det aldri har vært noen anarkistiske partier i Norge. Og når det gjelder informasjonen om anarkister som har store sympatier for dette dynastiet, så ble den kanskje tatt fra noen vittighetsblad.

Hvis vi snakker om eventuelle inngrep i nordiske saker fra stormaktene i Europa, så kan det foregå på to forskjellige måter. For det første kan det bli et aktivt inngrep hvis stormaktene vil tvinge Norge til å gi etter for deres krav. Men i så fall blir Sverige utsatt for fare like mye som Norge, og da skal svensker nok gjøre alt for å unngå dette inngrepet. Det kan også skje at Europa ikke vil godkjenne et selvstendig Norge, og dette er kanskje mer fordelaktig for Sverige. Men det går ikke bra nok, fordi Norge ikke skal tilbake til unionen med Sverige, selv om det setter ganske stor pris på Europas mening. Dessuten skal mange stater som ikke har noen store politiske interesser i Norden – USA for eksempel – sannsynligvis godkjenne Norges uavhengighet.

Og for Russland er det fremdeles viktig å få vite hvem som kommer til å bli norsk konge.

A. Koran.