Russkaja Gazeta (Den russiske avisen) 23. juni 1905, no. 251, s. 1-2.

Fra vår korrespondent i Kristiania:

6. juni var jeg på et stortingsmøte av historisk betydning. Denne dagen bestemte representantene for det norske folket at det var umulig å fortsette med svensk-norsk union på grunn av at den svenske kongen ikke lenger kunne være norsk konge. Med denne løsningen åpnet Stortinget for sitt folk et nytt tidsrom til et selvstendig politisk liv.

Selve stortingsmøtet hadde noe uvanlig i seg selv, og de som var til stede, var overrasket over dets stolte enkelhet. I stortingssalen er det ikke lov å uttrykke sine egne følelser og stemninger. Man kan heller ikke klappe for talere eller uttrykke sin misbilligelse. De norske stortingsrepresentantene er så stolte over sin rang at de aldri vil bryte Norges lover. Men hvis noen tilfeldigvis vil uttrykke sin mening for høyt, så skal man ifølge stortingspresidentens forordning føres bort fra salen.

Og mens man diskuterte saken knyttet til unionsoppløsningen, var det pietetsfull stillhet i salen. De som fikk ordet, sa et lavt ja til oppløsningen. Det var også stille da det ble enstemmig vedtatt at unionen skulle løses opp, og de som var i salen, så veldig glade og tilfredse ut. Etter at innholdet i brevet til kong Oscar ble godkjent, gikk representantene ut med følelsen av å ha gjort sin borgerplikt. Selv om nordmennene var sikre på at Stortinget skulle vedta en slik løsning, var alle veldig imponert over Stortingets enighet i denne saken. Alle mener at det kommer bedre og lykkelige tider for Norge. Og alle har gode minner om Norges store fortid da landet var helt selvstendig og hadde nådd sitt høydepunkt i både politisk og økonomisk utvikling.

Det var mye interessant å se på gatene i Kristiania den 6. juni. Det krydde av glade folk som gratulerte hverandre, til og med de som møttes for første gang. Jeg selv fikk også mange kraftige håndtrykk.

Man kan nesten si at det ikke har vært noen politiske partier i Norge i de siste tre uker. Medlemmer av Venstre, Høyre og sosialister har ikke hatt spesielle partimøter. Alle var forent i samme ide, og det ble ikke noen uoverensstemmelser i denne saken.

I dag snakket jeg med en velkjent samfunnsleder og spurte om hvordan Sverige skulle oppfatte denne hendelsen. ”Man må tenke, sa han, på at kongen skal protestere mot denne, mens det svenske folket skal ta det helt normalt. Det skjer ofte i Europa at man blander to folk – i dette tilfellet nordmenn og svensker. Men det er en dyp misforståelse. Vi nordmenn er veldig forskjellige fra svensker. De bor i et land med mange små innsjøer, med vakre landskap og fruktbar jord. Svensker er ganske stille, selvbeherskede, tunge i vendingen og litt drømmende. De driver helst med jordbruk. Men vårt norske folk er helt annerledes. Bare se på våre stormfulle elver og vårt ville og uendelige landskap. Nordmenn er et energisk folk som aldri har ro på seg, som liker eventyr og spenning. Du kan være sikker på at vi skal nå Nordpolen. Vi liker ikke å sitte rolig, men pleier å reise overalt i verden og handle. Det er selvfølgelig ikke noe fiendskap mellom nordmenn og svensker. Vi vil tvert imot leve i fred med nabofolket, men ikke bli som dem. Vi liker best frihet. Da vi kom inn i unionen med Sverige, la Karl Johan ikke særlig vekt på Norges grunnlov, og derfor ble det stadige misforståelser. Den største feilen var at det ikke sto i grunnloven at kongen hadde rett til å oppløse Stortinget. På grunn av dette og hvis det ble uoverensstemmelse mellom kongen og parlamentet, kunne han ikke henvende seg til folket. Paragrafen om at kongen måtte være i Norge i løpet av seks måneder, ble også ignorert. Kong Oskar hadde ikke vært i Norge i mer enn en måned.

Og så dette brennende spørsmålet om konsulater… Som jeg har allerede sagt, er svensker jordbrukere, og vi er handelsmenn. Og våre interesser står ofte mot hverandre. Men imidlertid var det et svensk konsulat i alle land, som fulgte svenske interesser. Man ville ikke lytte til oss nordmenn. Og så måtte vi ta oss selv i forsvar”.

B. V-tsj.